Stopp

Jeg sitter på arbeidsrommet mitt i Tooting og ser ut av vinduet på novembernatten. Det er en stille natt. Ingen vind. Snart er alle bladene jeg har fulgt med på borte fra trærne. St. George’s Hospital står foran meg. Også det nesten helt stille. Pasientene sover. De syker sover. Jeg har alltid likt sykehus. Jeg er så heldig at jeg har gode assosiasjoner til sykehus. Og jeg merker at jeg trives i nærheten av dem. For meg symboliserer sykehus en unntakstilstand i menneskers liv. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med fra mine ganger på sykehus som pasient eller som besøkende, er følelsen av at dette stedet har kraften til å få mennesker til å senke farten. Stoppe opp. Alt som alltid er så viktig at ingen kan si nei. Karusellen som ingen klarer å stoppe, den stopper plutselig når sykehuset sier stopp. Når noen er syke, og på sykehus, da klarer vi plutselig å si; «Nei, vet du, jeg må nesten bare bli her. Bli her hos deg. Være her.» Den roen, om at det andre får vente. Alt det viktige, det får nesten bare vente. Jeg elsker den roen. Jeg elsker å gå rundt inne på sykehuset, og se på menneskene som har sagt «Nei, det får nesten bare vente. Nå er jeg her.» Det er så godt. Selv om grunnen aldri er hyggelig, så setter jeg pris på å få være i nærheten av et slikt senter av ro. Et kraftsenter hvor alle mennesker plutselig klarer å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Og jeg som var redd for at det bare skulle være mye sirener. Funfact: De skrur dem ikke på før de har kommet ut av nabolaget.  

State of emergency is where I want to be

I'm in a small room, the room is in an apartment, the apartment is on a quiet street, the quiet street is in a busy area called Brixton, Brixton is situated in south London, and London is the capitol of England. 

Today I've spent quite some time in this room. What I do here? I write, I read, I listen and I play. It's pretty painful actually, which is a good thing to realize. Because then it is easier to understand why it's sometimes so difficult to sit down with the guitar. It feels like Joga by Björk. 

Anyway. I'm playing tonight. I do that at least two times a week. I play small shows and events with artists, and I play open mics. In London. It's a strange thing, playing. When you're new in town, you never know what to expect. Sometimes you end up playing in some pub competing with the football game showed on a TV-screen next to the stage (and 50% of the audience is applauding your performance, whereas the other half the game. True story!), and then all of a sudden you're playing the at the most amazing place ever, where the atmosphere and the people are the best you've ever had. 

I'm always terrified walking towards the place I'm playing. 

Before I moved to Brixton, I lived in Reykjavik. Contrast. I love it. I miss Iceland, but not enough to move back. It's a funny thing. I'm always a bit annoyed when people keep saying that they miss a place or a thing somewhere else. It's like "Well, do something about it then. Stop telling me." There's this great line in one of the Lord of the Rings films. I don't remember who said it. When Frodo is taking that ship over to the other side. He's comforting Sam, who's very sad, saying "You cannot always be torn in two." I remember hearing that sentence, and writing it down immediately. So what I was getting at, was that I miss Iceland, but I am where I want to be.  

I'm gonna go now. I just want to share something I've been working on for quite some time, and something I've been working on the last week. 

I'll see you around. 

Josefin

"No title yet"

At first there was this distance

And I asked myself 

"Is this all I need to know?"

So I kept chasing the horizon

And I opened every door along the road

There were several ways to see it

As I passed them

I was certain we would grow

But the gap that grew between us

Became a place where 

None of us could bare to go

And looking back is gonna kill me when I think about

All the crazy things that I would let her do to get to me

It makes me sick to my heart until I'm not anymore

It's gonna tear me apart until I'm whole

But my love isn't something that is worth fighting for

Unless I'm willing to let someone get close again

Tiden

Dette er som en drøm
Jeg ikke hadde trengt
Dette er som tanker
Jeg ikke skulle ha tenkt
Dette er som alle kveldene
Jeg kunne ha vært foruten
Dette er som alle småsteinene
Som ikke traff ruten

Dette er for meg og deg
Og alt vi ikke hadde sammen
Dette er for deg og de
Som holdt dere innenfor rammen
Dette er for alle de andre
Som tror de ser hva som foregår på innsiden
Hva som definerer tiden

Dette er som en dag
Der tiden min forsvant
Dette er som den kvelden

Da hjertet mitt ikke brant mer

Dette er som alle vennene 

Som ikke ser hverandre

Dette er som alle tingene 

Du aldri kan forandre

Dette er for oss og de 

Og kløften som blir større

Dette er for alle de

Som ikke tenker på å tørre

Dette er for alle de andre

Som tror det finnes en ting

Som heter innsiden

Dette er som alle fargene 

Jeg trenger for å fange deg

Dette er som alle dagene

Du ba meg om å forandre meg/deg

(Nå er alle dager like)

Og alle spør om hva

Jeg kunne ha gjort 

annerledes

Jeg bare svarer at jeg savner deg

fremdeles

Det er noe jeg kan bære

I motsetning til tanken på

hvem jeg prøvde å være

The transition is always painful

Yo yo yo.

Jeg har ikke tenkt å bli en av dem som først får seg en blogg fordi det er så hipt, for så å klage og unnskylde seg over sin manglende aktivitet på bloggen. (Eller har jeg kanskje allerede gjort det i et tidligere innlegg?) Jeg er en sporadisk blogger, og slik må det være. For å være helt ærlig, så tenker jeg ofte på denne bloggen når noe helt spesielt skjer. Ikke når jeg kan skrive We-just-played-a-great-show-and-you-guys-were-such-an-amazing-audience-and-we're-releasing-this-and-that-and-we're-just-so-on-fire-right-now. Nei, jeg tenker at "dette vil jeg skrive om i bloggen" når jeg opplever at et eller annet utenom det vanlige er på gang.

Ja, så hva skjer da? Jo, akkurat nå sitter jeg foran en stor sexy mac og redigerer en video. Hvor? Reykjavik. Hvem sin mac? Ikke min! Hvilken video? En video som noen filmet i sted da jeg spilte konsert på et sted nede i byen som heter Reykjavik Backpackers. Jeg kom til Island i dag, etter noen dager i Oslo/London. Det var digg, men Island er også digg. Island har vært god mot meg denne vinteren, og viktig for meg. Jeg har vært her siden etter turneen vi gjorde i september, minus en del turer til Norge. Jeg har skrevet masse fine låter, jeg har levd et rolig liv, jobbet mye og hatt det godt.

Nå er tiden inne for noe annet. Jeg vet ikke akkurat hva, men jeg vet at det er på tide å pakke kofferten. Jeg sier takk og farvel til min elskede leilighet, det sinnsyke været og det åpne landskapet, og tar bort én av basene jeg har i livet mitt. Jeg trenger ikke ett fast hjem. Jeg prøver så godt jeg kan å være der jeg er, og det er veldig fint mesteparten av tiden. De neste månedene er fulle av gøye ting: Jeg skal være mer i Bergen, og jobbe i studio med Magnus og Kristian, jeg skal jobbe med elevene mine på Steinerskolen, i mars skal vi på turné med bandet (oh yeah) og i april skal jeg og Magnus til New York, og se om vi kan hore oss til noen kontakter for Bigstar Productions (I tillegg til at jeg aldri har vært på det kontinentet, så det blir heftig!).

Jeg leste et sted at ifølge statistikk, så er mennesker lykkeligst i tyveårene, på grunn av en sterk følelse av at man har muligheter, og friheten til å gripe dem. Ofte blir jeg litt irritert når jeg føler meg veldig lykkelig, fordi jeg kommer på den artikkelen og tenker "Ja, du stemmer helt med statistikken, Josefin. Du er i tyveårene, du (tror du) har mange muligheter og er fri - og derfor er du lykkelig." Men poenget er i hvert fall at jeg har en opplevelse av at tiden og mulighetene er på min side. Det er et fint paradoks å kjenne på, gjennom å ha blitt eldre - at jeg har bedre tid. Ikke på den bedagelige måten, men bare tid til å gjøre det jeg vil gjøre (god musikk, og å være god med folk) og troen på at jeg kan det. Da jeg var 19, sa en (viktig musikk-) mann til meg "Det viktigste jeg kan lære deg, er å tro på deg selv." Han lærte meg aldri det, men jeg lærte meg selv det gjennom de neste årene.

Folk som kjente meg på den tiden, vil kanskje innvende "men du var jo head-over-heels-crazy-about-your-self!", og det har de helt rett i. Men det er ikke det samme som å ha troen, og roen (og dermed tiden) til å gjøre det du tror er best. Jeg venter ikke på at Natt & Dag skal kåre meg til Norges store håp, eller at det endelig skal gå et lys opp for P3. Det oppleves ikke som avgjørende lenger, og det er så ubeskrivelig befriende. (Wow...høres dette bare sykt passiv-aggressivt-bittert ut? Det ikke ment sånn. Kors på halsen!) Og 2012 blir et år i dedikert til den følelsen.

Vi skal gi ut minst to låter her måned, noen ganger flere. Hvorfor ikke et godt gammaldags album? Fordi vi har hverken kunstneriske eller økonomiske insentiver til å gjøre det. Det er ingenting i den musikken vi lager på det nåværende tidspunkt, som tilsier at dette skal settes sammen til ett album. Jeg må bare må gå ut ifra at valget om å sette sanger sammen på et album, som oftest er et resultat av en kunstnerisk prosess (Ja, jeg vet; nå er jeg vel vitende naiv).

Vi tok et sted tilbake før jul, og spurte oss selv hva vi ville gjøre. Vi ville lage musikk, masse musikk, og vi ville dele den med folk. Og hvis det etter hvert var noen utvalgte låter som seilte opp som favoritter hos publikum og/eller hos oss, så ville vi undersøke muligheten for å sette dem sammen på et album, som vi kunne gi ut i fysisk og digitalt format. Slik oppstod ideen: 2012 - minst to låter ut hver måned, og så håpe på at behovet for et dream-team-album fra 2012 meldte seg ved slutten av året.

Jeg liker veldig godt ideen, og jeg er så glad for at vi tør å gjøre det! Der kommer den troen og roen inn igjen.

OK, nå er videoen ferdig redigert og opplastet. Håper dere liker den.

Sees ved neste korsvei.

God natt, og over og ut.

Jos e fin

Af hverju Ísland?

Island.
Jeg ser rundt meg, og jeg ser et valg. Et valg som må taes. Et valg som er tatt. Man sier ofte at islendinger er fighters. At naturen og den opprinnelige turen over sjøen ut hit, har gjort dette folket til et folk med vilje. Det stemmer med mine erfaringer. Det er mye vilje i disse menneskene. Her velger man å være, eller drar. Island er ikke et sted man bare ramler innom eller detter ned på. Av helt innlysende årsaker må man først velge å trosse et par tusen kilometer hav. Og når været er på sitt gjennomsnittlige, er det ikke langt fra at man må klamre seg fast for å bli på denne øyen. Når jeg ser rundt meg, ser jeg en natur som det er umulig å forbli likegyldig til. Det er heller ingen easy money, som lokker en hit, og alle vet at det var en vel tilmålt underdrivelse.

I dag forstod jeg at Island er et valg jeg tar. Hver dag. Noen ganger om kvelden når jeg ser ut på det evige mørke havet som omslutter oss på alle kanter, får jeg lyst til å rope 'HJEEELP! Vi er her ute! Kan noen høre oss?' Når jeg ser hvor noen mennesker ute på landet har valgt å bosette seg her (alle mann bor jo for så vidt PÅ en forblåst vulkan), ser jeg den samme holdningen til livet som lever inne i meg også. 'Dette er ingen enkel plass, men det er her jeg skal være.'

"Et knippe viser fra Josefin Winther"

Jeg er på Espeland. I den dårligste av de to studiostolene Kristian har. Kristian har den gode, men så gjør han også nytte for seg. Tittelen på dette blogginnlegget er working title på den kommende platen. Kristian sitter og preproduserer en av de nye låtene. Det vil si at han sitter og hører på et opptak av meg og gitaren, som han spiller inn forskjellige ideer han får på. Akkurat nå er det kastanjetter han holder på med. Han er god. Jeg får litt dårlig samvittighet innimellom, fordi jeg ikke er like inne i det arbeidet. Men så tenker jeg at jeg kjørte på da jeg skrev låten, så nå kan han kjøre på litt. Det er vel mye det et låtskriver/produsent-samarbeid handler om. daaa. (Nå googlet jeg daha, for å se hvordan man staver det. Jeg håpet på treff i Urban Dictionary, men fant ingenting.)

Hvorfor vi lager plate nå, to måneder etter at den forrige kom ut? Beatles ga ut ca. to per år, så da må vi i hvert fall klare én. Jeg og Kristian jobber veldig bra sammen (har jeg sagt det 10 ganger før?). Og musikken blir bare bedre og bedre, så vi kjente at det bare var å fortsette så snart som mulig. Jeg håper jeg kan vise dere noe fra disse låtene snart. Det er foreløpig utelukkende låter jeg har skrevet på Island. Det synes jeg er veldig spennende. Lurer på om det går an å høre det.

Etter en måneds pause har vi gått inn i en ny spilleperiode. Første gig ut var forrige fredag i Luftskipet i Sund. Det var en rar opplevelse. Det er et slags oppblåsbart kulturhus som flyttes rundt omkring. Det stod på en parkeringsplass utenfor en Kiwibutikk langt ute på Sotra. Jeg tenkte "Hvem i all verden vil komme hit for å gå på konsert?" Og det kom ikke særlig mange, og jeg slet litt med motivasjonen først. Men etter hvert som jeg ble varm, snakketøyet ble varmt, bandet ble varmt og publikum ble varmt, ble det en sånn "konsert der bandet og publikum er på lag!", som Fredrik beskrev det. Det ble en veldig fin opplevelse, sånn når man er gode venner med alle som var der når man drar! Og hvis 90% av publikum alltid hadde kjøpt CDer, hadde jeg vært en ritch bitch.

Neste helg skal vi varme opp for Harrys gym på Rokken i Volda. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg liker det bandet veldig veldig godt! Så kommer sologig på Kvarteret for Norsk Folkehjelp på søndag 1. mai. Og resten kan du egentlig bare se her.

OK. Nå har Kristian lagt bass på en hel låt, så nå må jeg følge med litt. Han har invitert meg på pinnekjøtt hos familien hans etterpå, og jeg er gal av sult, så de neste 33 minuttene blir lange. (Klokken er 19.27 og det er middag 20.00)

Ok. Over og ut!

Traveling Wilburys

Goðann daginn daginn!

Litt bakfull, veldig glad, spent, reisefeber og fornøyd. Der har du meg akkurat nå. Jeg sitter/ligger i en sofa i en leilighet på Skøyen, med Magnus (sover) og Kristian (på macen) ved siden av meg. Vi har sett på reprise av korslaget (ja, vi er veldig rocka) og spist frokost og lunsj rett etter hverandre. I går spilte vi konsert på Café Kaos, og i dag skal vi spille på Skuret. Det gikk veldig bra. Det er en rar følelse å komme til å Oslo, og se masse folk som du ikke kjenner betale seg inn for å se deg spille. Veldig gøy.

I morgen drar jeg til Island. Det gleder jeg meg utrolig mye til. Da skal jeg jobbe med siste innspurt på BERGEN-REYKJAVIK-NUUK, til bandet mitt og de andre artistene kommer på torsdag. Da skal vi, John Olav Nilsen & Gjengen, Razika, Nuuk, Moses Hightower og mange andre artister fra Island spille. Det blir helt spesielt. Jeg har aldri spilt med bandet på Island før. Íris (min gode venn som lagde cover og musikkvideo) jobber døgnet rundt nå, for at festivalen skal bli bra. Jeg må komme meg opp/bort dit, så jeg kan hjelpe til.

Det er rart å møte folk nå. Folk i kategorien bekjente. Da får man liksom en slags feedback på hvordan ens liv fremstår utad. "Gratulerer med alt!" "Vinden blåser i din retning nå." "KJENDIS!!" "Så deg på TV." "Er du ikke glad?! Kjæreste, korslaget, ny plate, alt!" Det er fint med slike tilbakemeldinger, for når man står midt oppe i det, så kan det føles ganske annerledes enn det ser ut. Jeg har jobbet ekstremt hardt siden jeg kom fra Island, og når jeg sier "døgnet rundt" da mener jeg 24 timer minus 7 til søvn. Utenom det har jeg tatt det helt ut. På de tingene jeg elsker mest å holde på med. Jeg har vært stresset, frustert, sliten, nervøs, desillusjonert, og mye mer. Og da er det så fint når noen kommer bort og sier "Gratulerer!" Da sier jeg jo automatisk "Tusen takk!", og så begynner jeg å tenke "hva er det de sier gratulerer for?" Da skjønner jeg jo fort at det faktisk skjer veldig mye veldig bra for tiden. Og da blir jeg så glad og takknemlig, og inspirert.

Vi har fått noen fine anmeldelser av platen, og jeg håper og tror det kommer flere. Jeg skulle selvfølgelig ønske meg enda større begeistring hos anmelderne, men utenom det så føler jeg meg bare veldig på vei. Jeg føler at jeg har funnet noen nøkkelpersoner i livet mitt, og jeg vet at kombinasjonen av våre personligheter, evner og ambisjoner er eksplosiv. Kristian som har blitt til en av mine aller nærmeste venner, er mannen som ser hva mine låter kan bli til. Han er en produsent i ordest ytterste og beste forstand, og jeg er helt sikker på at vi bare så vidt har begynt på vår reise sammen. Og Íris, som jeg har vært venner med, men borte fra så lenge. Endelig er vi inne i livene til hverandre på den måten vi egentlig skal. Det kjenner vi nå. Jeg synes det coveret hun har laget er utrolig vakkert. Helt spesielt. Jeg blir aldri lei av å se på det. Og ikke minst gode Magnus. Som er en mann av sine handlinger. Han spiller trommer som en gud, er en uendelig venn og blir bare bedre og bedre i bigstarPRODUCTIONS. Ja, jeg er heldig (hvis det finnes noe som heter det).

OK, nå skal jeg gi meg. Fint at du leste. Her er datoene fremover.

Friday 18.02 - Café Kaos, Oslo
Saturday 19.02 - Skuret, Oslo
Thursday 24.02 - Nordurpollin, Reykjavik
Wednesday 02.03 - Ä, Berlin
Thursday 03.03 - Laika, Berlin
Saturday 05.03 - Pias kafé, Trondheim

NB! Kjøp "Raising armies" på iTunes her

Kjøp Team Torhilds single "To let myself go"

Hjertelig hilsen fra Josefin Winther

Dagen derpå?

God dag!

I skrivende stund sitter jeg på en café på Grünerløkka og spiser lunsj. Det hørtes veldig mye hippere ut enn jeg egentlig er. Når du tar i betraktning at jeg faktisk blogger når jeg sitter her, blir det egentlig påfallende mye 2008-stemning over det hele. MEN jeg hører på en tilfeldig blandet mixtape av Lenny Kravitz og Madonna (+ den hippe versjonen av Susanne Sundførs "It's all gone tomorrow"), så det bekrefter vel egentlig at jeg er litt udatert av natur. Det synes jeg er fint.

Jeg er trøtt. Det er fordi jeg ikke har sovet så mye i det siste. Jeg har en (velfortjent) pause mellom to basketballkamper jeg dømmer i dag. (Man tjener ikke penger av å være på TV.) Ja, jeg har fått være med på et eventyr, som har gått på bekostning av nattesøvnen. Vi ble (som kjent?) stemt ut av Det store korslaget i går kveld. Jeg og resten av Team Torhild har vært så heldige å få være med på tre programmer, og kommer tilbake på finalekvelden. Jeg ble utrolig lei meg da vi ikke gikk videre. Det store korslaget har vært litt av en reise for meg personlig. I høst fikk jeg en telefon da jeg var på Island om å delta. Jeg måtte ta et par runder med meg selv før jeg sa ja. Det var to grunner til at jeg sa ja. For det første var mennesket Torild Sivertsen viktig. Hun er litt av en person å være rundt. Man føler seg sett rundt Torhild, og man er sett. Grunn nummer to var at jeg stod mitt i planleggingen av utgivelsen av platen. Planen var å gi den ut på akkurat samme tiden som Korslaget skulle gå. Jeg hadde et håp at å delta kunne generere litt oppmerksomhet rundt musikken min, og det har det gjort.

Når jeg står her på andre siden, har det skjedd en del – på mange plan. Jeg kom hjem en måned etter at øvingene hadde begynt, og kom inn i en gruppe som allerede hadde jobbet en del sammen. I tillegg skulle jeg ha korets første solo. Først var jeg usikker på hva de andre jentene tenkte. (Jeg ble veldig godt tatt imot!) Jeg hørte at det var så mange sterke sangere der, og jeg ville at de skulle vite at jeg tok oppgaven med den største ydmykhet. Å synge "Bad Karma" på TV2 foran 700.000 seere var en vanvittig opplevelse. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk sjansen av Torhild og tilliten fra koret. Etter hvert ble jeg veldig godt kjent med mange i koret, og jeg har hatt det så gøy sammen med dem. (Jeg har gangsperr i magen i dag.) Jeg blir så glad hver gang jeg ser dem. Etter hvert (og dette trodde jeg aldri at jeg skulle komme til å si) har jeg også funnet veldig mye glede i dansingen. De to siste programmene har jeg hatt det så gøy med å danse og synge, og å være en del av noe større en meg selv. Og å vite om at ALT teller. Alt du gjør/ikke gjør, gjør noe med resultatet/fellesskapet. Jeg kunne gjort fellesnumre resten av livet, hvis noe hadde gitt meg tilbudet.

Når jeg sitter her nå, er jeg fylt med en dyp takknemlighet. Det var vondt å bli revet ut av den eventyrverdenen Korslaget har vært for oss. Men all good things come to an end, og jeg er bare så glad for at jeg ble med. Jeg elsker Team Torhild (og fellesnumre) av hele mitt hjerte. Vi skal heldigvis fortsette å gjøre ting sammen. De kommer som sagt til å kore på releasekonserten på Ricks 12. februar (dagen etter finalekvelden), og så blir det nok litt festing og noen akustiske jobber sammen. Hver fredag skal vi samles og se på Korslaget og stemme på nummer 6. (...)

Nå er det plateslipp som gjelder, og det er jeg så glad for. Jeg fikk vite i går at platen ble trykket i går tidlig. Så nå skal den bare sendes til meg, så kan jeg endelig holde skatten min i armene mine. (Jeg har vært for mye med Team Torhild.)

Ok, nå må jeg gå tilbake til hallen. Takk til alle som har stemt, støttet og fulgt med!

Hjertelig hilsen fra

Josefin Winther