Stopp

Jeg sitter på arbeidsrommet mitt i Tooting og ser ut av vinduet på novembernatten. Det er en stille natt. Ingen vind. Snart er alle bladene jeg har fulgt med på borte fra trærne. St. George’s Hospital står foran meg. Også det nesten helt stille. Pasientene sover. De syker sover. Jeg har alltid likt sykehus. Jeg er så heldig at jeg har gode assosiasjoner til sykehus. Og jeg merker at jeg trives i nærheten av dem. For meg symboliserer sykehus en unntakstilstand i menneskers liv. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med fra mine ganger på sykehus som pasient eller som besøkende, er følelsen av at dette stedet har kraften til å få mennesker til å senke farten. Stoppe opp. Alt som alltid er så viktig at ingen kan si nei. Karusellen som ingen klarer å stoppe, den stopper plutselig når sykehuset sier stopp. Når noen er syke, og på sykehus, da klarer vi plutselig å si; «Nei, vet du, jeg må nesten bare bli her. Bli her hos deg. Være her.» Den roen, om at det andre får vente. Alt det viktige, det får nesten bare vente. Jeg elsker den roen. Jeg elsker å gå rundt inne på sykehuset, og se på menneskene som har sagt «Nei, det får nesten bare vente. Nå er jeg her.» Det er så godt. Selv om grunnen aldri er hyggelig, så setter jeg pris på å få være i nærheten av et slikt senter av ro. Et kraftsenter hvor alle mennesker plutselig klarer å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Og jeg som var redd for at det bare skulle være mye sirener. Funfact: De skrur dem ikke på før de har kommet ut av nabolaget.  

State of emergency is where I want to be

I'm in a small room, the room is in an apartment, the apartment is on a quiet street, the quiet street is in a busy area called Brixton, Brixton is situated in south London, and London is the capitol of England. 

Today I've spent quite some time in this room. What I do here? I write, I read, I listen and I play. It's pretty painful actually, which is a good thing to realize. Because then it is easier to understand why it's sometimes so difficult to sit down with the guitar. It feels like Joga by Björk. 

Anyway. I'm playing tonight. I do that at least two times a week. I play small shows and events with artists, and I play open mics. In London. It's a strange thing, playing. When you're new in town, you never know what to expect. Sometimes you end up playing in some pub competing with the football game showed on a TV-screen next to the stage (and 50% of the audience is applauding your performance, whereas the other half the game. True story!), and then all of a sudden you're playing the at the most amazing place ever, where the atmosphere and the people are the best you've ever had. 

I'm always terrified walking towards the place I'm playing. 

Before I moved to Brixton, I lived in Reykjavik. Contrast. I love it. I miss Iceland, but not enough to move back. It's a funny thing. I'm always a bit annoyed when people keep saying that they miss a place or a thing somewhere else. It's like "Well, do something about it then. Stop telling me." There's this great line in one of the Lord of the Rings films. I don't remember who said it. When Frodo is taking that ship over to the other side. He's comforting Sam, who's very sad, saying "You cannot always be torn in two." I remember hearing that sentence, and writing it down immediately. So what I was getting at, was that I miss Iceland, but I am where I want to be.  

I'm gonna go now. I just want to share something I've been working on for quite some time, and something I've been working on the last week. 

I'll see you around. 

Josefin

"No title yet"

At first there was this distance

And I asked myself 

"Is this all I need to know?"

So I kept chasing the horizon

And I opened every door along the road

There were several ways to see it

As I passed them

I was certain we would grow

But the gap that grew between us

Became a place where 

None of us could bare to go

And looking back is gonna kill me when I think about

All the crazy things that I would let her do to get to me

It makes me sick to my heart until I'm not anymore

It's gonna tear me apart until I'm whole

But my love isn't something that is worth fighting for

Unless I'm willing to let someone get close again

Tiden

Dette er som en drøm
Jeg ikke hadde trengt
Dette er som tanker
Jeg ikke skulle ha tenkt
Dette er som alle kveldene
Jeg kunne ha vært foruten
Dette er som alle småsteinene
Som ikke traff ruten

Dette er for meg og deg
Og alt vi ikke hadde sammen
Dette er for deg og de
Som holdt dere innenfor rammen
Dette er for alle de andre
Som tror de ser hva som foregår på innsiden
Hva som definerer tiden

Dette er som en dag
Der tiden min forsvant
Dette er som den kvelden

Da hjertet mitt ikke brant mer

Dette er som alle vennene 

Som ikke ser hverandre

Dette er som alle tingene 

Du aldri kan forandre

Dette er for oss og de 

Og kløften som blir større

Dette er for alle de

Som ikke tenker på å tørre

Dette er for alle de andre

Som tror det finnes en ting

Som heter innsiden

Dette er som alle fargene 

Jeg trenger for å fange deg

Dette er som alle dagene

Du ba meg om å forandre meg/deg

(Nå er alle dager like)

Og alle spør om hva

Jeg kunne ha gjort 

annerledes

Jeg bare svarer at jeg savner deg

fremdeles

Det er noe jeg kan bære

I motsetning til tanken på

hvem jeg prøvde å være

The transition is always painful

Yo yo yo.

Jeg har ikke tenkt å bli en av dem som først får seg en blogg fordi det er så hipt, for så å klage og unnskylde seg over sin manglende aktivitet på bloggen. (Eller har jeg kanskje allerede gjort det i et tidligere innlegg?) Jeg er en sporadisk blogger, og slik må det være. For å være helt ærlig, så tenker jeg ofte på denne bloggen når noe helt spesielt skjer. Ikke når jeg kan skrive We-just-played-a-great-show-and-you-guys-were-such-an-amazing-audience-and-we're-releasing-this-and-that-and-we're-just-so-on-fire-right-now. Nei, jeg tenker at "dette vil jeg skrive om i bloggen" når jeg opplever at et eller annet utenom det vanlige er på gang.

Ja, så hva skjer da? Jo, akkurat nå sitter jeg foran en stor sexy mac og redigerer en video. Hvor? Reykjavik. Hvem sin mac? Ikke min! Hvilken video? En video som noen filmet i sted da jeg spilte konsert på et sted nede i byen som heter Reykjavik Backpackers. Jeg kom til Island i dag, etter noen dager i Oslo/London. Det var digg, men Island er også digg. Island har vært god mot meg denne vinteren, og viktig for meg. Jeg har vært her siden etter turneen vi gjorde i september, minus en del turer til Norge. Jeg har skrevet masse fine låter, jeg har levd et rolig liv, jobbet mye og hatt det godt.

Nå er tiden inne for noe annet. Jeg vet ikke akkurat hva, men jeg vet at det er på tide å pakke kofferten. Jeg sier takk og farvel til min elskede leilighet, det sinnsyke været og det åpne landskapet, og tar bort én av basene jeg har i livet mitt. Jeg trenger ikke ett fast hjem. Jeg prøver så godt jeg kan å være der jeg er, og det er veldig fint mesteparten av tiden. De neste månedene er fulle av gøye ting: Jeg skal være mer i Bergen, og jobbe i studio med Magnus og Kristian, jeg skal jobbe med elevene mine på Steinerskolen, i mars skal vi på turné med bandet (oh yeah) og i april skal jeg og Magnus til New York, og se om vi kan hore oss til noen kontakter for Bigstar Productions (I tillegg til at jeg aldri har vært på det kontinentet, så det blir heftig!).

Jeg leste et sted at ifølge statistikk, så er mennesker lykkeligst i tyveårene, på grunn av en sterk følelse av at man har muligheter, og friheten til å gripe dem. Ofte blir jeg litt irritert når jeg føler meg veldig lykkelig, fordi jeg kommer på den artikkelen og tenker "Ja, du stemmer helt med statistikken, Josefin. Du er i tyveårene, du (tror du) har mange muligheter og er fri - og derfor er du lykkelig." Men poenget er i hvert fall at jeg har en opplevelse av at tiden og mulighetene er på min side. Det er et fint paradoks å kjenne på, gjennom å ha blitt eldre - at jeg har bedre tid. Ikke på den bedagelige måten, men bare tid til å gjøre det jeg vil gjøre (god musikk, og å være god med folk) og troen på at jeg kan det. Da jeg var 19, sa en (viktig musikk-) mann til meg "Det viktigste jeg kan lære deg, er å tro på deg selv." Han lærte meg aldri det, men jeg lærte meg selv det gjennom de neste årene.

Folk som kjente meg på den tiden, vil kanskje innvende "men du var jo head-over-heels-crazy-about-your-self!", og det har de helt rett i. Men det er ikke det samme som å ha troen, og roen (og dermed tiden) til å gjøre det du tror er best. Jeg venter ikke på at Natt & Dag skal kåre meg til Norges store håp, eller at det endelig skal gå et lys opp for P3. Det oppleves ikke som avgjørende lenger, og det er så ubeskrivelig befriende. (Wow...høres dette bare sykt passiv-aggressivt-bittert ut? Det ikke ment sånn. Kors på halsen!) Og 2012 blir et år i dedikert til den følelsen.

Vi skal gi ut minst to låter her måned, noen ganger flere. Hvorfor ikke et godt gammaldags album? Fordi vi har hverken kunstneriske eller økonomiske insentiver til å gjøre det. Det er ingenting i den musikken vi lager på det nåværende tidspunkt, som tilsier at dette skal settes sammen til ett album. Jeg må bare må gå ut ifra at valget om å sette sanger sammen på et album, som oftest er et resultat av en kunstnerisk prosess (Ja, jeg vet; nå er jeg vel vitende naiv).

Vi tok et sted tilbake før jul, og spurte oss selv hva vi ville gjøre. Vi ville lage musikk, masse musikk, og vi ville dele den med folk. Og hvis det etter hvert var noen utvalgte låter som seilte opp som favoritter hos publikum og/eller hos oss, så ville vi undersøke muligheten for å sette dem sammen på et album, som vi kunne gi ut i fysisk og digitalt format. Slik oppstod ideen: 2012 - minst to låter ut hver måned, og så håpe på at behovet for et dream-team-album fra 2012 meldte seg ved slutten av året.

Jeg liker veldig godt ideen, og jeg er så glad for at vi tør å gjøre det! Der kommer den troen og roen inn igjen.

OK, nå er videoen ferdig redigert og opplastet. Håper dere liker den.

Sees ved neste korsvei.

God natt, og over og ut.

Jos e fin

Af hverju Ísland?

Island.
Jeg ser rundt meg, og jeg ser et valg. Et valg som må taes. Et valg som er tatt. Man sier ofte at islendinger er fighters. At naturen og den opprinnelige turen over sjøen ut hit, har gjort dette folket til et folk med vilje. Det stemmer med mine erfaringer. Det er mye vilje i disse menneskene. Her velger man å være, eller drar. Island er ikke et sted man bare ramler innom eller detter ned på. Av helt innlysende årsaker må man først velge å trosse et par tusen kilometer hav. Og når været er på sitt gjennomsnittlige, er det ikke langt fra at man må klamre seg fast for å bli på denne øyen. Når jeg ser rundt meg, ser jeg en natur som det er umulig å forbli likegyldig til. Det er heller ingen easy money, som lokker en hit, og alle vet at det var en vel tilmålt underdrivelse.

I dag forstod jeg at Island er et valg jeg tar. Hver dag. Noen ganger om kvelden når jeg ser ut på det evige mørke havet som omslutter oss på alle kanter, får jeg lyst til å rope 'HJEEELP! Vi er her ute! Kan noen høre oss?' Når jeg ser hvor noen mennesker ute på landet har valgt å bosette seg her (alle mann bor jo for så vidt PÅ en forblåst vulkan), ser jeg den samme holdningen til livet som lever inne i meg også. 'Dette er ingen enkel plass, men det er her jeg skal være.'

"Et knippe viser fra Josefin Winther"

Jeg er på Espeland. I den dårligste av de to studiostolene Kristian har. Kristian har den gode, men så gjør han også nytte for seg. Tittelen på dette blogginnlegget er working title på den kommende platen. Kristian sitter og preproduserer en av de nye låtene. Det vil si at han sitter og hører på et opptak av meg og gitaren, som han spiller inn forskjellige ideer han får på. Akkurat nå er det kastanjetter han holder på med. Han er god. Jeg får litt dårlig samvittighet innimellom, fordi jeg ikke er like inne i det arbeidet. Men så tenker jeg at jeg kjørte på da jeg skrev låten, så nå kan han kjøre på litt. Det er vel mye det et låtskriver/produsent-samarbeid handler om. daaa. (Nå googlet jeg daha, for å se hvordan man staver det. Jeg håpet på treff i Urban Dictionary, men fant ingenting.)

Hvorfor vi lager plate nå, to måneder etter at den forrige kom ut? Beatles ga ut ca. to per år, så da må vi i hvert fall klare én. Jeg og Kristian jobber veldig bra sammen (har jeg sagt det 10 ganger før?). Og musikken blir bare bedre og bedre, så vi kjente at det bare var å fortsette så snart som mulig. Jeg håper jeg kan vise dere noe fra disse låtene snart. Det er foreløpig utelukkende låter jeg har skrevet på Island. Det synes jeg er veldig spennende. Lurer på om det går an å høre det.

Etter en måneds pause har vi gått inn i en ny spilleperiode. Første gig ut var forrige fredag i Luftskipet i Sund. Det var en rar opplevelse. Det er et slags oppblåsbart kulturhus som flyttes rundt omkring. Det stod på en parkeringsplass utenfor en Kiwibutikk langt ute på Sotra. Jeg tenkte "Hvem i all verden vil komme hit for å gå på konsert?" Og det kom ikke særlig mange, og jeg slet litt med motivasjonen først. Men etter hvert som jeg ble varm, snakketøyet ble varmt, bandet ble varmt og publikum ble varmt, ble det en sånn "konsert der bandet og publikum er på lag!", som Fredrik beskrev det. Det ble en veldig fin opplevelse, sånn når man er gode venner med alle som var der når man drar! Og hvis 90% av publikum alltid hadde kjøpt CDer, hadde jeg vært en ritch bitch.

Neste helg skal vi varme opp for Harrys gym på Rokken i Volda. Det gleder jeg meg veldig til. Jeg liker det bandet veldig veldig godt! Så kommer sologig på Kvarteret for Norsk Folkehjelp på søndag 1. mai. Og resten kan du egentlig bare se her.

OK. Nå har Kristian lagt bass på en hel låt, så nå må jeg følge med litt. Han har invitert meg på pinnekjøtt hos familien hans etterpå, og jeg er gal av sult, så de neste 33 minuttene blir lange. (Klokken er 19.27 og det er middag 20.00)

Ok. Over og ut!

Traveling Wilburys

Goðann daginn daginn!

Litt bakfull, veldig glad, spent, reisefeber og fornøyd. Der har du meg akkurat nå. Jeg sitter/ligger i en sofa i en leilighet på Skøyen, med Magnus (sover) og Kristian (på macen) ved siden av meg. Vi har sett på reprise av korslaget (ja, vi er veldig rocka) og spist frokost og lunsj rett etter hverandre. I går spilte vi konsert på Café Kaos, og i dag skal vi spille på Skuret. Det gikk veldig bra. Det er en rar følelse å komme til å Oslo, og se masse folk som du ikke kjenner betale seg inn for å se deg spille. Veldig gøy.

I morgen drar jeg til Island. Det gleder jeg meg utrolig mye til. Da skal jeg jobbe med siste innspurt på BERGEN-REYKJAVIK-NUUK, til bandet mitt og de andre artistene kommer på torsdag. Da skal vi, John Olav Nilsen & Gjengen, Razika, Nuuk, Moses Hightower og mange andre artister fra Island spille. Det blir helt spesielt. Jeg har aldri spilt med bandet på Island før. Íris (min gode venn som lagde cover og musikkvideo) jobber døgnet rundt nå, for at festivalen skal bli bra. Jeg må komme meg opp/bort dit, så jeg kan hjelpe til.

Det er rart å møte folk nå. Folk i kategorien bekjente. Da får man liksom en slags feedback på hvordan ens liv fremstår utad. "Gratulerer med alt!" "Vinden blåser i din retning nå." "KJENDIS!!" "Så deg på TV." "Er du ikke glad?! Kjæreste, korslaget, ny plate, alt!" Det er fint med slike tilbakemeldinger, for når man står midt oppe i det, så kan det føles ganske annerledes enn det ser ut. Jeg har jobbet ekstremt hardt siden jeg kom fra Island, og når jeg sier "døgnet rundt" da mener jeg 24 timer minus 7 til søvn. Utenom det har jeg tatt det helt ut. På de tingene jeg elsker mest å holde på med. Jeg har vært stresset, frustert, sliten, nervøs, desillusjonert, og mye mer. Og da er det så fint når noen kommer bort og sier "Gratulerer!" Da sier jeg jo automatisk "Tusen takk!", og så begynner jeg å tenke "hva er det de sier gratulerer for?" Da skjønner jeg jo fort at det faktisk skjer veldig mye veldig bra for tiden. Og da blir jeg så glad og takknemlig, og inspirert.

Vi har fått noen fine anmeldelser av platen, og jeg håper og tror det kommer flere. Jeg skulle selvfølgelig ønske meg enda større begeistring hos anmelderne, men utenom det så føler jeg meg bare veldig på vei. Jeg føler at jeg har funnet noen nøkkelpersoner i livet mitt, og jeg vet at kombinasjonen av våre personligheter, evner og ambisjoner er eksplosiv. Kristian som har blitt til en av mine aller nærmeste venner, er mannen som ser hva mine låter kan bli til. Han er en produsent i ordest ytterste og beste forstand, og jeg er helt sikker på at vi bare så vidt har begynt på vår reise sammen. Og Íris, som jeg har vært venner med, men borte fra så lenge. Endelig er vi inne i livene til hverandre på den måten vi egentlig skal. Det kjenner vi nå. Jeg synes det coveret hun har laget er utrolig vakkert. Helt spesielt. Jeg blir aldri lei av å se på det. Og ikke minst gode Magnus. Som er en mann av sine handlinger. Han spiller trommer som en gud, er en uendelig venn og blir bare bedre og bedre i bigstarPRODUCTIONS. Ja, jeg er heldig (hvis det finnes noe som heter det).

OK, nå skal jeg gi meg. Fint at du leste. Her er datoene fremover.

Friday 18.02 - Café Kaos, Oslo
Saturday 19.02 - Skuret, Oslo
Thursday 24.02 - Nordurpollin, Reykjavik
Wednesday 02.03 - Ä, Berlin
Thursday 03.03 - Laika, Berlin
Saturday 05.03 - Pias kafé, Trondheim

NB! Kjøp "Raising armies" på iTunes her

Kjøp Team Torhilds single "To let myself go"

Hjertelig hilsen fra Josefin Winther

Dagen derpå?

God dag!

I skrivende stund sitter jeg på en café på Grünerløkka og spiser lunsj. Det hørtes veldig mye hippere ut enn jeg egentlig er. Når du tar i betraktning at jeg faktisk blogger når jeg sitter her, blir det egentlig påfallende mye 2008-stemning over det hele. MEN jeg hører på en tilfeldig blandet mixtape av Lenny Kravitz og Madonna (+ den hippe versjonen av Susanne Sundførs "It's all gone tomorrow"), så det bekrefter vel egentlig at jeg er litt udatert av natur. Det synes jeg er fint.

Jeg er trøtt. Det er fordi jeg ikke har sovet så mye i det siste. Jeg har en (velfortjent) pause mellom to basketballkamper jeg dømmer i dag. (Man tjener ikke penger av å være på TV.) Ja, jeg har fått være med på et eventyr, som har gått på bekostning av nattesøvnen. Vi ble (som kjent?) stemt ut av Det store korslaget i går kveld. Jeg og resten av Team Torhild har vært så heldige å få være med på tre programmer, og kommer tilbake på finalekvelden. Jeg ble utrolig lei meg da vi ikke gikk videre. Det store korslaget har vært litt av en reise for meg personlig. I høst fikk jeg en telefon da jeg var på Island om å delta. Jeg måtte ta et par runder med meg selv før jeg sa ja. Det var to grunner til at jeg sa ja. For det første var mennesket Torild Sivertsen viktig. Hun er litt av en person å være rundt. Man føler seg sett rundt Torhild, og man er sett. Grunn nummer to var at jeg stod mitt i planleggingen av utgivelsen av platen. Planen var å gi den ut på akkurat samme tiden som Korslaget skulle gå. Jeg hadde et håp at å delta kunne generere litt oppmerksomhet rundt musikken min, og det har det gjort.

Når jeg står her på andre siden, har det skjedd en del – på mange plan. Jeg kom hjem en måned etter at øvingene hadde begynt, og kom inn i en gruppe som allerede hadde jobbet en del sammen. I tillegg skulle jeg ha korets første solo. Først var jeg usikker på hva de andre jentene tenkte. (Jeg ble veldig godt tatt imot!) Jeg hørte at det var så mange sterke sangere der, og jeg ville at de skulle vite at jeg tok oppgaven med den største ydmykhet. Å synge "Bad Karma" på TV2 foran 700.000 seere var en vanvittig opplevelse. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk sjansen av Torhild og tilliten fra koret. Etter hvert ble jeg veldig godt kjent med mange i koret, og jeg har hatt det så gøy sammen med dem. (Jeg har gangsperr i magen i dag.) Jeg blir så glad hver gang jeg ser dem. Etter hvert (og dette trodde jeg aldri at jeg skulle komme til å si) har jeg også funnet veldig mye glede i dansingen. De to siste programmene har jeg hatt det så gøy med å danse og synge, og å være en del av noe større en meg selv. Og å vite om at ALT teller. Alt du gjør/ikke gjør, gjør noe med resultatet/fellesskapet. Jeg kunne gjort fellesnumre resten av livet, hvis noe hadde gitt meg tilbudet.

Når jeg sitter her nå, er jeg fylt med en dyp takknemlighet. Det var vondt å bli revet ut av den eventyrverdenen Korslaget har vært for oss. Men all good things come to an end, og jeg er bare så glad for at jeg ble med. Jeg elsker Team Torhild (og fellesnumre) av hele mitt hjerte. Vi skal heldigvis fortsette å gjøre ting sammen. De kommer som sagt til å kore på releasekonserten på Ricks 12. februar (dagen etter finalekvelden), og så blir det nok litt festing og noen akustiske jobber sammen. Hver fredag skal vi samles og se på Korslaget og stemme på nummer 6. (...)

Nå er det plateslipp som gjelder, og det er jeg så glad for. Jeg fikk vite i går at platen ble trykket i går tidlig. Så nå skal den bare sendes til meg, så kan jeg endelig holde skatten min i armene mine. (Jeg har vært for mye med Team Torhild.)

Ok, nå må jeg gå tilbake til hallen. Takk til alle som har stemt, støttet og fulgt med!

Hjertelig hilsen fra

Josefin Winther

Snø, snjó, snow, schnee

Hallo!

Jeg er i Bergen. Kroppen min har vært her i litt mer enn et døgn. Hodet mitt kommer sakte men sikkert hit også. Det siste jeg gjorde før jeg dro fra Island var å tilbringe natten på IKEA i Reykjavik. Vi spilte inn musikkvideo der fra 22.00 til 06.00. Det gikk veldig bra! Jeg tror det kommer til å bli en veldig fin musikkvideo. Jeg så på at 13 mennesker jobbet og ga av seg selv hele natten. (Jeg jobbet litt jeg også! ...eller egentlig ikke.) Da følte jeg meg veldig takknemlig og glad. Det var en fin avslutning på Island for denne gang. Mange gode mennesker. Dyktige folk! (Du kan se en teaser-ting jeg har laget HER.) Jeg sov i to-tre timer, og dro til Keflavik og fløy hjem til Norge.

På avslutningsmiddagen jeg hadde i august før jeg dro, spurte jeg alle rundt bordet som hadde bodd et annet sted om et råd. Siri (utvekslingsdronningen) sa: "Først går det opp, så går det ned, så går det enda lengre opp, og så skal du hjem!" Det stemte ganske bra, uten om den delen om at det gikk ned. Alt gikk bare opp-opp-opp, helt til jeg begynte å tenke på islandsk, og så skulle jeg plutselig hjem. Jeg var ikke helt klar for det, men jul, snø, familie og musikk er ikke det verste å reise hjem til.

Nå skal det øves mye med bandet, og øves mye med Team Torhild. Det blir heftig, og bra! Vi har første sending med det store korslaget første fredag i januar, så da må dere benke dere foran TV-en. Så blir det forhåpentligvis en del fredager etter det (avhengig av hvor langt vi kommer, hvor mye dere stemmer!), og så er det plateslipp og releasekonserter i februar. I beste fall går vi all-the-way, og har finale i Oslo fredag 11. februar. Lørdag 12. februar har vi releasekonsert på Ricks i Bergen, og så slippes platen på Valentinsdagen! (Ja, det er tilfeldig. Tro du meg!) Gøy, gøy, gøy! Så blir det release i Reykjavik på festivalen vi arrangerer, og til slutt gamle gode Berlin.

Jeg har det ganske fint. Hodet er fremdeles litt på Island. Jeg hadde glemt hvor rike alle ser ut her. Alle ser ut som om de har sykt mye penger. Og kanskje har de det også. Jeg føler meg litt som i et vakum. Kanskje litt som om man står på startstreken rett før man skal sprinte. Halvveis venter, halvveis psyker seg opp, full av forventninger og en del forventningspress. Det skal gå bra. Det skal jeg sørge for!

Nå må jeg gå. Jeg har noen julegaver som skal taes hånd om.

God lille juleaften.

Josefin Winther

Vinter

Hei igjen!

Nå er det litt for lenge siden sist. Jeg er fremdeles i Reykjavik, og jeg begynner å forstå Iris' gjentatte advarsler om det skulle bli så kaldt, mørkt og surt her. Hun sa også at alle kom til å bli deprimerte, men det har foreløpig ikke skjedd. Det er 5 minus grader og blåser så sterkt at jeg nesten blåser ut i Tjörnin hver dag. En dag måtte jeg gå av sykkelen, fordi jeg var redd for at jeg skulle fly avgårde.

Utenom at været er kaldt, har jeg "kommet på plass", som det heter. Jeg jobber mye med platen, og Iris har vist meg fire forslag til forsiden på platen nå. Det blir helt v.a.n.v.i.t.t.i.g. fint. Jeg fikk lyst å skrive OMG, men det gjør jeg ikke. Siden forrige blogg har vi sluppet to singler; Horizon og Trend. Det slo meg ikke før i sted at begge to har skikkelig gitarsolo, og det synes jeg er ganske kult. Jeg kunne ha dresset Magnus opp i slimfit dress og brunt skinnslips (evt. strikket slips!), fått med meg en jentete jente som er frisør på synth og prøvd melke 80-tallet for penger, men jeg tror ikke det hadde vært så gøy i lengden. Nei, her er det gitarsoloer, Live-aid-koringer og det som verre/bedre er. (Hm...2 av 3 ting der, er jo veldig 80-talls, men ikke på den måten jeg mente. (!))

Når jeg ikke gjør plate-ting, er jeg ofte på Háskóla Islands og skriver på masteroppgaven min, eller skriver bigstarPRODUCTIONS-låter. Hjemme. Magnus har av en eller annen grunn trappet opp produksjonsnivået, og jeg sliter med å holde tritt med alle låtene han sender. Det er gøy! Vi jobber ganske mye med å finne artister og forlag til musikk nå, så det blir spennende å se om/når det bærer frukter. Grand Prix var ikke interessert, noe som var litt (mye) skuffende.

Jeg har også skrevet en del nye sanger til meg selv. Det er rart å tenke på, at de eventuelt ikke kommer noe sted (ut til folk) før om kanskje 2 år (!). Alle ting tar så lang tid. Og det er egentlig greit. Det er bare rart å tenke på innimellom.

Ja, ellers så jobber jeg en del med releasekonserter for platen. Jeg har bestemt meg for å velge uten noen få byer, og spille der. Tror det blir fire stk. Sier ikke hvilke enda (Bææærgen selvfølgelig), men jeg tror vi dropper melkerute-greier med 8 personer i salen på hver konsert, og satser på kvalitet fremfor kvantitet, i første omgang.

Ok, nå må jeg gå. Takk for at du leste. Eller du gjorde det vel fordi du har lyst. Så: Fint at du leste! Gå inn og kjøp singlene på iTunes, hvis du ikke har gjort det. Eller på Platekompaniet.no eller et annet sted. Stairway to heaven.

Gleder meg å komme hjem til jule-Bergen. Sidelengs regn og 14 plussgrader, jeg sier ikke mer.

Hjertelig hilsen fra Josefin Winther

Høst

Hallo og god kveld.

Akkurat nå sitter jeg i leiligheten min i Reykjavik. Det føles og høres rart ut når jeg sier det. Men jeg gjør nå en gang det; sitter her altså. Jeg hører på Nick Drake. Ikke det at jeg har noe forhold til han. Det er et av mine denne-artisten-er-veldig-(aner)kjent-og-jeg-bør-vel-kanskje-sette-meg-litt-inn-i-vedkommende-prosjekter.

Nå har jeg bodd her i en uke. Jeg har sovet nesten hele den uken på sofaen til Iris og familien hennes (som i mann og barn), og det har vært veldig fint. Så fint at jeg godt kunne bodd der lenger, men samtidig var det ikke før jeg kom hit til mitt eget sted, at jeg forstod at jeg var her på Island - for real. Det andre føltes som en slags ferie eller et besøk.

Så langt har jeg festet litt, og vært mye på universitetet. Der sitter jeg og jobber med ting rundt platen, og skriver litt masteroppgave innimellom. Det er en fin kombo synes jeg! Angående festing, så må dere bare glemme alt dere så om festing i 101 Reykjavik. Eller ikke glemme det, men tenke at det kun skjer på fredager og lørdager (eller föstudagur og laugardagur, som det heter!). Islendinger (de jeg kjenner til, vel å merke!) drikker ikke noe på hverdager. Noe som er en liten overgang for meg, da. Men i helgene DA drikkes det. Til neste morgen. Noe som også er en liten overgang for meg. Det var rart å stå på et eller annet utested klokken 02.00 på lørdag, og tenke at "i Bergen hadde det vært slutt om en halv time. Her skal vi holde på å fire timer til." Det er kanskje litt i lengste laget spør du meg. Men samtidig har man kanskje en del å ta igjen etter en lang hvit arbeidsuke.

Når det kommer til musikken, så skjer det jo litt. I dag var jeg og Iris hos et designbyrå og fikk satt sammen det som skal bli coverart til 1. single ut; Horizon. Det ble veldig fint. Den skal slippes til digitale butikker 27. september, så da håper jeg dere tar spandérbuksene på og bruker 8 kroner på låten. Jeg kan med stor sikkerhet si at det blir verdt det.

Ellers er denne byen et kulturmekka. Jeg har bare vært her i en uke, og har KUN blitt introdusert til kunstnerfolk pga Iris, men jeg kan si at dette er det stedet i (min) verden hvor det produseres mest kultur per capita. Det er veldig gøy. Og veldig inspirerende. Samme helgen som jeg kom var det både Reykjavik Dance Festival og teaterfestival, så da fikk jeg en veldig god start.

Ja, jeg leser at det er sommerstemning i Bergen. Her har høsten kommet, og alle jeg snakker med sier at de gruer seg sånn til vinteren. At jeg må forberede meg på at den er veldig mørk og veldig kald og veldig lang. Jeg tenker "det kan jo ikke være så ille" inne i meg, men vi får se hva jeg sier om et par måneder.

Ja, det var det. Helt til slutt MÅ jeg bare lime inn noe som jeg liker så godt på slutten her. Alle har sett Kill Bill, og jeg må bare minne om hvor vanvittig mange gode linjer det er i den filmen. Som f.eks. denne, som jeg ofte går og "nynner" på. Snakkes!

It was not my intention to do this in front of you.

For that I'm sorry.

But you can take my word for it,

your mother had it comin'.

When you grow up,

if you still feel raw about it,

I'll be waiting.

Baby if you've got to go away I don't think I can take the pain

Ja!

Da har vi kommet langt ut i august, og alle hjerter gleder seg over skolestart og regnrekord. Siden sist har det skjedd et par ting som jeg tenkte jeg skulle fortelle om. I tiden etter at jeg kom hjem fra Island, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne flytte dit. - Nå som jeg i teorien kunne bo akkurat hvor jeg ville. Du tenker kanskje "...og da velger man Reykjavik??". Men i Reykjavik var det utrolig fint å være. Sikkert mye på grunn av min gode venn Iris og alle de fine (kunstner)vennene hennes, men også at stedet er utrolig spesielt og veldig "intriguing". Så dit drar jeg om en uke...faktisk via en spillejobb i Stavanger.

Akkurat nå sitter jeg i studioet til Magnus. Vi (eller kanskje bare jeg...) kaller det bigstarSTUDIO. Magnus skrur på en av låtene våre, og jeg skriver mailer med litt forskjellige folk som skal gjøre noe med bigstarPRODUCTIONS. Ting går veldig bra med dette prosjektet for tiden. Det var veldig befriende å endelig få lagt ut en del låter på myspace, og se hva folk tenkte. Hvis du ikke har vært der inne enda, er adressen www.myspace.com/bigstarproducers. På fredag skal vi til Oslo og treffe en låtskriver i Universal, så det blir spennende!

Du tenker kanskje "men hva med platen?". Eller du tenker sikkert ikke det, men nå skal jeg fortelle om det uansett! Platen ble som kjent ferdig innspilt før Kristian dro så langt bort fra Bergen som man kan komme (Hawaii). Nå var planen å mixe tingene før jeg drar, men han har av alle ting blitt syk igjen. Og denne gangen er det en ekstremt smittsom øyeinfeksjon. Så smittsom at de ikke vil se han på sykehuset. Så han sitter hjemme og spiller TV-spill i totalt isolat. Sa du skjebnens ironi? Noe er det i hvert fall. Men han skal etter hvert være i stand til å mixe første single, slik at vi får den ut på radio og i salg om en god måneds tid. Så får vi se hvor godt folk liker den, og så slippe single nummer 2, når tiden er moden.

På Island lager Iris coveret til platen, det tror jeg blir veldig bra. Jeg er så glad for at nettopp hun skal gjøre det. Mye fordi jeg har kjent henne siden vi jeg var liten, og at vi er veldig gode venner. Men mest av alt fordi hun er en fantastisk dyktig kunstner. Hun sier jeg skal få se noen utkast når jeg kommer dit neste uke.

Ok. Nå skal jeg begynne å pakke vinterklærne mine i kofferten(!), rydde ut av leiligheten og jobbe masse med Magnus frem til jeg drar - og så er dere kvitt meg. Inntil videre.

Josefin

Aloha Honolulu, halló Reykjavik!

Vips, så var tre uker gått. Eller nærmere bestemt anslagsvis 200 timer. Jeg tror aldri jeg har vært med én person i 200 timer på tre uker før, (kanskje mamma, når jeg var baby...) men nå har jeg altså det. Jeg og Kristian, inne på et 5 kvm rom. Vi har ikke kranglet eller tydd til vold. Ikke så vidt jeg vet i hvert fall. Og det har stort sett vært ganske god stemning. Selv om været ikke har vært særlig sommerlig, hadde det en tendens til å bli vanvittig varmt der inne. Kristian gikk derfor til anskaffelse av et termometer, som titt og ofte rundet 30 grader. På 32 grader rant det fra pannen min. Det tror jeg aldri det har gjort stillesittende innendørs før. Vi spilte inn vokal, og vindu og dør måtte derfor holdes lukket. Det var en spesiell opplevelse.

Foruten om at det har vært mange timer, én person og vanvittig varmt, har vi laget musikk. Og nå er alle de elleve sangene ferdig innspilte. Noen ble akkurat slik vi hadde drømt om, noen ble annerledes, men veldig fine. Kristian pleier å si at vi har laget en plate med elleve forskjellige sjangre. Jeg vet ikke helt, men det er i hvert fall mye å kose seg med. På lørdag spilte vi inn The Choir of Friends (et tacky (tulle)navn jeg har gitt dem i mangel på noe annet.) Da vi ikke fant noe gospelkor som det klaffet med, fant vi til slutt ut at vi skulle lage vårt eget kor. Vi samlet sammen folk, og ble en god gjeng...kvinner. Så ikke noe blandakor med andre ord. Men det funket. Og det låt som en kule inne i låten det skulle være i! Takk for at dere kom, dere som var der.

Vi ble helt ferdige på søndag kveld. Natt til mandag dro Kristian på en vel fortjent ferie til Hawaii, nærmere bestemt Honolulu. Om vel et døgn drar jeg til Island for en ukes tid. Der blir det nok litt business, men jeg vet ikke helt hva enda. Vi får se hva jeg kommer tilbake med.

Ok. That's it for now. Ser det skal bli regnrekord i morgen, så håper ingen er i Bergen. Det blir bare usaklig å tilbringe sommeren på den måten.

Hilsen fra Josefin

Time has come

Ja. Da var sommeren her. Perioden jeg hele tiden har referert til når folk har spurt når platen er ferdig. Jeg pleier å svare at vi må være ferdig innspilt før Kristian reiser til Hawaii, 19. juli. Det er tre uker til. Vi begynte i går for fullt. No more excuses. Nå aner jeg ikke lenger hvordan vi ligger an. For jo mer vi jobber med låtene, des mer skjer med dem. Det er veldig gøy, og jeg synes det blir veldig fint. (Jeg har fått høre at jeg er litt 'skrytete' i disse blogginnleggene, så fra nå av skal jeg begynne å bruke formuleringer som 'jeg synes at...' o.l. Så blir de sarte sjelene fornøyde.)

I dag har jeg spilt inn kassegitar på en låt som jeg tror kan bli singelen fra platen. Det gikk veldig greit, men jeg vet alltid at når noe går greit på denne platen, så er det for godt til å være sant. Så jeg spurte Kristian om jeg virkelig var ferdig med den gitaren etter noen timers arbeid, og da svarte han med stor entusiasme; 'Jaja! Men vi skal legge et par til en annen plass med annen klang i rommet!' ...

Så herfra og 21 dager frem i tid er det dette som gjelder. Det blir bra! Da drar Kristian, og jeg spiller noen jobber med bandet. Én i
Stavanger fengsel og et par festivaler. Etter det drar jeg til Island for å spille inn musikkvideo. Mer om det senere. Det er så nytt at jeg ikke vet så veldig mye mer enn akkurat det.

Ok, nå må jeg følge med her. Kristian har en idé om 100 mandoliner på outroen...

God sommer og VM.

Dagens bilde er fra da min fetter Carl Espen var her og sang inn noen koringer. (Sjekk ut Urørt om du vil høre låtene hans. Carl Espen Thorbjørnsen.)

Blitz

Hei ja.

Jeg sitter i stuen og har ryddet, støvsuget og vasket. For de som kjenner meg ganske godt, er det nok ingen overraskelse. Nå sitter jeg her og hører på Die by the drop av Jack Whites The Dead Weather (jeg vet ingenting om dem, men synes låten bare er sykt digg), og tenker jeg at jeg skal fortelle litt om hvordan ting står til ellers...utenom at leiligheten er strøken da!

I studio har vi kommet inn i en fin rytme nå. Jeg og Kristian jobber oss gjennom de ca 250 arbeidstimene som gjenstår! :) Vi redigerer, skrur på tingene, gjør vokal og legger deilige ting. Jeg vet ikke hva jeg skrøt av sist gang, men jeg kan jo bare friste litt: Pauker, gospelkor, kirkeorgel, harmonium, (forhåpentligvis!!) en stjerne, Alexander Svanevik, Morten Færestrand, Chris Holm, Bjarte Aasmul, etc, etc, etc. Ja...nå høres det ut som en helt syk plate med sinnsykt bra gitarspilling og et par andre rare ting, men disse tingene er jo da toppen av kransekaken. (Kransekaken=Josefin Winther med bunnsolid band, Kristian bak spakene og masse deilige låter!)

(Nå som jeg skrev mitt eget navn kom jeg på en rar ting. Når folk omtaler artist-josefin, så sier de Josefin WINther. Men når det er snakk om vanlig-josefin, sier man JoseFIN Winther. Det er rart...)

I morgen er det jobbing i studio igjen. Jeg skrev nettopp mail til Kristian om hva vi skal gjøre, så jeg vet altså ikke hva vi skal jobbe med. Status er vel sånn ca at: trommer er gjort, det meste av bassen er gjort, en vokal er gjort, mye lead-guitar er gjort, en del kassegitar er gjort, og en del små koselige ting er gjort.

Til høsten drar jeg til København. Jeg skal bo der frem til jul, så vi skal være ferdige med innspillingen før august. Det blir en fin sommer! Tidspunkt for plateslipp avhenger av selskap, hvor lang tid det tar å mixe, etc. Det viktigste er at det blir j*vlig bra. Alt annet kommer på andre plass!

Forresten! En liten (nydelig) historie for de interesserte til slutt: Jeg har en onkel fra Oslo som heter Hasse. Da jeg var liten husker jeg at han så skikkelig tøff ut, avklippede t-skjorter (en tank-topp, på en måte) med bandnavn på, masse tatoveringer, skinnet hode, rullings i munnen, spilte Risk med andre som så like tøffe ut, og hørte ALLTID på hardrock vanvittig høyt. Jeg husker da vi var på ferie i Oslo og besøkte dem, og jeg alltid våknet av sinnsykt høy hardrock som Hasse satt og virkelig lyttet til. Litt senere fikk jeg vite at han hadde vært vokalist i et band som het Stengte Dører. Jeg forstod det som at de var ganske store på et tidspunkt, ca. 1990. Av og til har jeg hørt på en plate av dem som heter Siste Reis. Der har de en helt genial låt som heter Levereglene. (Sjekk ut, hvis du vil ha *ekte*) Jeg leste Moslets biografi av Turboneger, og der blir Stengte Dører nevnt i miljøet rundt Turbo i starten. MEN i hvert fall: Hasse kom forleden og fortalte meg om et band som slipper plate i disse dager. De er noen unge gutter fra Oslo som kaller seg Knuste Ruter. (Hehe, ringer det en bjelle? De låter nesten likt også!) I Hasses gamle band spilte en fyr som het Børre, som er død nå. Børre hadde skrevet en låt uten tekst, som han ga til disse guttene. De spurte om Hasse kunne skrive en tekst til låten, og det gjorde han. Hasse fortalte meg en del om hva den teksten handlet om, og kalte den en slags "closure" på en god måte (ikke sitat, men min gjenfortelling) for han og Børre. Da jeg hørte låten på fredag, satt jeg med konstante frysninger, og måtte høre den kontinuerlig resten av kvelden. Den heter Jeg er der du er.

(utdrag)

du kommer mot meg

jeg ser, ingenting

får være større en det

vi har å si hverandre

rusler forbi hvisker se

se se se etter hva

se det som kommer mot deg

se etter det du går glipp av

se rundt se over se bak

ikke vent til alt rundt deg detter

ned, ned i huet på deg,

er hva han sa

mens han ba.

han ba

har aldri bedt om no

allikavel kom du og gav

(jeg) vil ikke ha (jeg) vil ikke ha

(jeg) tør ikke ta, imot

I love musicians

Hei venner!

Håper påsken har vært utholdelig. Jeg har hatt det veldig fint og tilbrakt de fleste av dagene i studio sammen med min kjære Kristian. På besøk har vi hatt Tor Erik på gitar, Paul Inge på bass og Reidar på keys. På slutten av tiden jeg og Geir jobbet sammen sa han noe viktig til meg. Jeg kom ofte til han og spurte hvordan jeg skulle takle forskjellige situasjoner med alle disse bandmedlemmene det har vært så mye snakk om. Da det hadde gått noen år og noen bandmedlemmer, satte han meg på tanken om en annen tilnærming. I stedet for å tenke at det skulle være et fast band, burde jeg knytte til meg flere folk og ha en løsere sammensetning. Slik ville jeg ikke være så sårbar hvis konserter krasjet eller situasjoner oppstod.

Jeg tror han hadde et godt poeng, og det siste året har det gått i retning av dette. Jeg tenkte på det igjen da jeg så på hvem som spiller på platen. Både Chris og Paul Inge spiller bass, Reidar Opdahl har spilt en del keys og Kristian (produsent) gjør ting på alle mulige instrumenter. Så langt har Tor Erik gjort all gitar, men i morgen kommer gode gamle Alexander Svanevik for å legge en solo, og et par andre gitarister skal nok innom. Jeg gleder meg veldig til å se Alex igjen, og å høre den deilige soloen han skal spille inn! Neste uke skal vi gjøre noe med en paukist, og kanskje et par andre symfoniske instrumenter. Men nå må jeg ikke si mer. Kristian har alltid vært en delvis tilhenger av yrkeshemmeligheter, så foreløpig får det får bli med (alt!) dette.

Med bigstarPRODUCTIONS går det veldig fint. Magnus er veldig produktiv for tiden, og da blir jeg det samme. Nå har vi et titalls låter som står ferdige og vi søker passende vokalister. Kjenner du en stor stemme er det bare å sende dem videre til oss. Vi jobber med ballader, RnB, rap, soul, powerpop, etc.

Akkurat nå sitter jeg og jobber med en liten teaser-video fra plateinnspillingen, men foreløpig er den ganske lame. :) Men hvis den blir bra, skal jeg legge den ut på youtube.

OK, that's it for now. Nå skal jeg på quiz på Vamoose. Vi vant sist tirsdag, så forventningene står i taket.

Dagens bilde: Paul Inge på ståbass!

On the road again

Ja, ja, ja, ja, ja. Endelig.

Jeg sitter i studio og ser/hører på at Tor Erik legger gitar. Kristian har sakte, men sikkert kjempet seg tilbake på bena og opp i produsentstolen igjen. Og ingenting gleder meg mer enn det! I går la vi bass og gitar på en låt dere aldri har hørt. Den heter These good times are killing me. Det ble finere enn jeg noen gang hadde turt å drømme om. Jeg liker den sangen så godt. Spesielt teksten. Den handler om å aldri kunne finne seg helt til rette i det som egentlig er veldig fint og riktig for deg.

These good times are killing me

So I start making up some things

to bring you down with

I start talking about long ago

When I could run so fast

and grow so slow

For tre dager siden spilte vi konsert på Madam Felle. Det var en konsert som ble til på en litt spesiell måte. Som dere kanskje leste, krasjet vi på veien hjem fra en konsert i Hamar. Paul Inge foreslo at vi skulle arrangere en konsert for å dekke skadene. Det ble klart at vi skulle spille på Madam Felle. Det skjedde i en periode da jeg var litt i "ingenmannsland" og ventet på at Kristian skulle sette meg på sporet igjen. Jeg følte ikke at vi hadde noe nytt å fortelle bergenspublikummet. Jeg hadde heller ikke lyst å spille nye låter, fordi disse ikke på langt nær er ferdig arrangerte i studio enda. Jeg hadde ikke lyst til å ende med å spille dem med streit bandbesetning, når jeg ikke aner hvor de skal ende opp. Jeg ville at de nye låtene skulle få en verdig behandling.

Vi var ganske uenige innad i bandet frem mot konserten, både med tanke på premissene for konserten og for musikken generelt. Det gjorde naturligvis ikke ting lettere. Det ble til at vi øvde inn et par helt ned-strippede versjoner av nye ting, som ble veldig fine. To dager før konserten ble det også klart at det måtte være "underholdning" hele kvelden, noe vi ikke er vant til å stå for. Vi fant ut at vi skulle spille et rolig sett med de nye tingene vi valgte å ta med og et rocka sett med gamle "slagere". I tillegg skulle Jennifer Winther og Silja Dyngeland varme opp. Kvelden kom og folkene kom og kvelden ble fin! Tilbakemeldingene var veldig forskjellige, og det var utrolig gøy. Noen likte det første settet, noen likte det andre, noen kunne ikke bestemme seg, noe likte alt.

Det sykeste av alt var vel kanskje noe publikum ikke fikk se. Paul Inge-ingenting-er-stress-neida!-Vikingstad hadde tatt med seg TV-dekoder, høytalere og forsterker. Med dette prosjekterte han OL-sendingen opp på veggen backstage. Det ble til at vi så på curling-finale mellom settene. Ikke hadde vi alkohol heller, så de få som kom innom backstage må sitte igjen med et ganske rart inntrykk. Kvelden ble kjempefin, og Kim Fairchild, Helene Aasebø og Reidar Opdahl gjorde det de kunne for at den skulle bli enda finere. Nå får vi bare se om pengene strekker til på verkstedet...

(Akkurat nå laster Kristian ned GuitarRig 2 på Rapid Share. ai ai ai...)

OK, that's it for i dag, tror jeg. Jeg sitter fremdeles her i stolen min, 2 timer etter at jeg begynte på dette innlegget. (Nei, jeg bruker ikke to timer på en side, men jobber som gitar-teknikerinne, medprodusent og assistent for de to guttene her!) Tor Erik spiller fremdeles og Kristian skrur, visjonerer og fixer. Alt er som det skal være, med andre ord.

Kos dere med den lille kunstutstillingen jeg har laget av Totto i dag.

Hilsen fra Josefin / Jos / Jossi / Josse / Josestygg

Happy new year?

Hei ja.

Jeg leste gjennom den siste bloggtingen jeg hadde skrevet her inne. Det er ganske lenge siden jeg skrev den, og det har skjedd ganske mye siden den gang. Jeg skal prøve å begynne på begynnelsen. Min kjære Kristian, som jeg fortalte at ligger på sykehus, gjør fremdeles det. Det er utrolig trist at han har blitt liggende så lenge, og at de ikke klarer å vinne over infeksjonen som fucker med lungene hans. I tillegg til at det er veldig dumt og kjedelig (som de voksne sier) for Kristian, betyr det jo også at vi ikke har fått jobbet noe med platen siden sist. Ikke én tone, ikke ett take. Det blir jeg helt gal av. Når man liksom er på vei og begynner å komme in-the-zone med et sånt stort prosjekt, så er et to måneder langt sykehusopphold for produsenten et ganske stort avbrekk i greiene. Jeg er litt rastløs og føler meg litt i ingenmannsland. Hva skal jeg gjøre? Øve på plateting, jobbe med bigstarPRODUCTIONS, skrive nye ting, øve med bandet, dra på ferie? Hva?! Svaret er sikkert en kombinasjon, men det er ikke så lett å stille seg inn på ting. Spesielt når det er uvisst hvor lenge Kristian blir borte. Å finne noen andre er HELT uaktuelt. Denne platen ER Kristian. Kristian ER denne platen...også litt meg da! Også litt bandet da! Ja, så der har dere den. Jeg er litt "lost" og håper veldig at Kristian skal bli bra igjen snart. For alle sin del! Ikke minst for hans.

Jeg har faktisk også ligget på sykehus siden sist! Jeg sa jo at jeg skulle til Roma via Varaldsøy. Det gikk...så vidt! Jeg fikk mitt "første astmaanfall" på Varaldsøy. Eller det var i hvert fall det legene sa til meg. Jeg har hatt astma siden jeg var liten, men den har aldri sendt meg på sykehus før. Den har bare laget litt pipelyder i halsen min hvis jeg har løpt ute i kulden. Jeg våknet mitt på natten på Varaldsøy og fikk ikke puste. Jeg måtte dra hjem og traff Magnus sin far (lege). Jeg ville bare få litt penicillin eller noe, slik at jeg kunne dra til Roma. Men neida, jeg skulle legges inn. (Risikogruppe + muligens lungebetennelse + svineinfluensatider = isolat på Haukeland.) Så i et døgn lå jeg i 6. etasje på lungeavdelingen og Kristian i 7. Haha! Det er jo litt morsomt, og litt gale! Jeg fikk lov til å dra fra sykehuset neste dag 100 minutter før flyet til Roma gikk. Hvor mye taxi til byen og så til flyplassen koster, kan dere jo regne ut selv. Men det gikk! Og det var utrolig gøy.

Da jeg kom tilbake fra Italia, var det klart for årets mest spennede debut: Jennifer Winther på Lille. Det var en suksess, spør du meg. Hun sier til og med at hun synes det var gøy, og at hun vil gjøre det igjen. Det er jo sensasjonelt. Stemmen min var fremdeles ganske medtatt (Jf. den låten som ble hørende ut som om jeg hvisket et engelsk dikt akkompagnert av gitar! hahaha, corny.) etter det såvidt nevnte sykehusoppholdet. MEN: Jennifer eide den kvelden! Bra debut.

Ok. Det får være nok for nå. Vi har satt en dato på Madam Felle lørdag 27. februar. Det blir en konsert med materiale fra den nye platen som vi ikke spiller inn for tiden. Vi skal få med oss noen gjester også! Det blir gøy.

Suss fra meg

P.S. Dagens bilde er tatt av en ny fotograf ved navn Alexander Kleppestø. Sjekk ut hjemmesiden hans!

O' jul med din glede og barnlige lyst

Hei ja!

Da er det 1. desember i morgen! Hurra for det. Jeg skal feire det med å reise en liten tur til Italia. Det blir fint! Siden sist har det ikke skjedd så mye. Eller kanskje det har det. Kristian (produsent, venn og kollega) ligger på sykehuset og har gjort det i snart to uker. Han har vært ganske dårlig lenge nå, men begynner å komme seg. Han må nok bli der en stund til, til han er infeksjonsfri. Han har (hatt) lungebetennelse med komplikasjoner eller kikhoste (!), eller en blanding. Med andre ord, har vi ikke jobbet i studio i det siste. Det er selvfølgelig veldig dumt, og jeg kjenner kriblingen etter å spille inn i hele kroppen. Men Kristian skal få den tiden han trenger til å komme seg, og vel så det. Selvfølgelig!

Mens vi venter styrer jeg og Magnus på med det lille (sykt fete) sideprosjektet vårt; bigstarPRODUCTIONS. Den første lille smakebiten kan dere høre på Lille neste onsdag. Konseptet er sånn ca. at Magnus er en vilt musikalsk, genial akkordmaker, instrumentalist og arrangør. Han komponerer akkordprogresjoner og har produksjonsideer. Så skriver jeg en tekst og en melodi til det. Magnus har ofte en idé, ofte ikke. Så blir det til en superdeilig rnb/pop/soul-ting. Den spiller vi inn, produserer og får Jennifer til å synge inn melodien. På Lille er det bare jeg og Jennifer med gitar og pianoet, så da blir det en nedtonet versjon av en av låtene. Vi har øvet litt, og det blir helt nydelig. Jennifer er veldig nervøs, men jeg tror hun gleder seg litt også!

Da drar jeg til Italia via Varaldsøy (!), så da sees vi på Lille, for de som vil. Det blir kanskje en julesang til dessert, hvis dere vil ha det.

God adventstid, enn så lenge. Husk å ikke spare på kosen. Plutselig er julaften her, og alle vet at det ikke er like gøy etter det!

Svindel og fanteri

Hei!

Jeg begynner å komme litt inn i dette nå. Jeg hørte en sang på radioen her forleden med noen østlandske rappere. De sa noe sånt som "Så gå og blogg om det, din jævla bloggfitte!" Haha, da følte jeg meg litt truffet. Men jeg tror egentlig de snakker om sånne som skriver om graden av moteriktighet på loungen de hang på i helgen. Eller kanskje ikke. Eller det spiller vel egentlig ingen rolle.

Ja, siden sist har dere kanskje sett det bleke ansiktet mitt på forsiden av BA. Det var jo også noe! Jeg kan fortelle litt om hvordan det ble til det. Forrige mandag ble jeg oppringt av en litt rar mann som jeg først tenkte måtte være en selger. Men det kom frem at han ville tilby meg design av en ny hjemmeside gratis, i bytte mot at firmaet han jobbet for kunne ha den som eksempel i sin portefølje. Jeg synes tilbudet var kjempebra (for godt til å være sant, kanskje?) og var interessert. Det rare var at han var så pågående og pushet dealen veldig. Det reagerte jeg litt på. Jeg var opptatt akkurat da, og sa at jeg måtte ringe han tilbake. Da ble han veldig indignert. Jeg ringte han tilbake time senere og var fortsatt interessert. Her er noen av tingene han sa, som i etterkant er litt idiotisk at jeg trodde på. Men der og da var det ganske bra sydd sammen.

• De var Skandinavias største webdesignselskap.


• De hadde designet Kurt Nilsen sin hjemmeside.


• De hadde valgt ut ti aktører fra forskjellige bransjer, og jeg var en av dem.


• Han skulle ha listen med disse ti aktørene klar den samme ettermiddagen. (=tidspress)


• Han hadde fått tilsendt organisasjonsnummeret mitt fra hovedkontoret i Stockholm.


• Alle hadde sagt ja, utenom de fra byggebransjen. (haha!)

Jeg var interessert og forsikret meg flere ganger om at det ikke var noen haker eller kostnader jeg selv måtte besørge. Det var det ikke. Da vi var enige skulle han lese opp avtalen på telefonen, og jeg fikk beskjed om at skulle bekrefte der og da. Det syntes jeg var rart, og sa til han at jeg ville ha avtalen skriftlig. Det var veldig problematisk for han, og han ble fornærmet. Han sa ting som at "Så da er du ikke interessert, da. Jaja, hadet." I tillegg kom det plutselig opp at serverleien var på 19 kroner dagen, eller "en kaffekopp" som han sa. (Jeg betaler 1 krone nå.) Det blir 7000 kroner i året, det. Man måtte ha hjemmesiden på deres server i minst ett år, men kunne flytte den ved å sende brev minst tre måneder før det året var omme. Hvis man ikke gjorde det, ville abonnementet automatisk utvides med to (!) år.

Jeg syntes det var besynderlig (og typisk!) at han hadde ventet så lenge med denne utgiften, men syntes fremdeles det var en ok pris for en hjemmeside. Min er jo fin, men det hadde vært gøy med en som var litt fancy! Da fortsatte han den veldig offensive opplesningen av kontrakten, og ba meg om å bekrefte. Det ville jeg ikke, og jo mer han insisterte på at vi skulle ta det der og da, desto mer insisterte jeg på at jeg skulle få det skriftlig. Til slutt sa han at han måtte spørre sjefen sin om det var mulig å sende kontrakten til meg. Vi var litt sinte på hverandre, og la på.

Jeg løp rett på nett og googlet dem, og fant etter hvert drøssevis med advarsler og skrekkhistorier. Folk hadde sagt "ja" på telefonen, regningen kom kjapt, man fikk ikke hjemmesiden, siden var fucket, det gikk ikke an å få tak i dem, de "hadde ikke fått" oppsigelsesbrevet, etc. Og plutselig skylder du 20.000 og ender opp i forliksrådet, uten hjemmeside. Kult! På SVTs sider leste jeg at de sidene folk får, er masseprodusert i Bulgaria med gratis templates, og at de ofte ikke henger sammen og er generelt dårlige.

Han ringte meg kjapt tilbake og spurte om jeg hadde fått kontrakten på mail. Det hadde jeg, men jeg hadde også rukket å google dem. Jeg sa klart ifra om hva jeg syntes om det de drev på med, og takket "pent" nei. Han ble veldig snurt og sa det som det står i det svenske manuskriptet at de skal si hvis kunder konfronterer dem med det. "Du har jo lest kjipe ting om Telenor også, men du bryr deg vel ikke om det?" For et utrolig dårlig comeback, forresten. Når de først skal ha et nedskrevet!

Jeg var kjempesint og ganske skjelven etterpå. Det hadde vært så utrolig nære på at jeg sa ja. Det var bare tilfeldig at jeg ikke gjorde det, pluss at han var litt rar han mannen. Jeg skrev mail til BA i, og de var syntes det var interessant. Det kom ingen sak de neste dagene, og jeg tenkte for meg selv at redaktøren hadde satt en grense for hvor mange ganger de kan skrive om meg i løpet av et år. ...fair enough! Så fikk jeg plutselig melding imens jeg satt på bussen hjem fra Stavanger i går. "Grattis med HELE forsiden av BA, hehe!" og lignende. Jeg er veldig glad for at de trykket det. Folk skal ikke få holde på sånn uten at noen sier ifra. Jeg tenker på alle de som kom til å si "ja" der og da, og som sitter i saksen nå. Mamma sier at det heter "bondefangeri". Forresten: "Vanlige" mennesker har 14 dagers angrerett på alle kjøp. Enkeltmannsforetag gjelder ikke som mennesker, og står dermed uten rettigheter. Kudos til dem for at de fant det smutthullet! NOT. Så det var den opplevelsen. Neste "selskap" som ringer, treffer nok en litt mer skeptisk Josefin i andre enden.

En liten morsom historie til slutt! Min supertalentfulle lillesøster Jennifer har gått med på å synge sammen med meg på konserten på Lille 9. des. Det blir nå en konsert med meg og henne. Hun er veldig beskjeden på vegne av talentet sitt, og stikk motsatt av meg når det kommer til eksponering og oppmerksomhet! Hun gikk med på det hvis det ikke "ble noe styr eller mye snakk om det!" Jeg lovet henne at vi skulle holde det on the down low. Men i går ringte plutselig Dagbladet FREDAG til meg og sa "ja, vi ser du skal spille konsert på Lille, stemmer dette?" Jeg var først veldig glad for at de endelig ga tegn til at de vet om at jeg eksisterer, og så måtte jeg le da jeg tenkte på Jennifer og hva jeg hadde lovet henne. Jeg fortalte at dette var en litt spesiell konsert med min søster, og han spurte og spurte. Dette skulle komme i en spalte som forteller om en konsert på fredagskvelden. Jeg spurte om han var klar over at denne var på en onsdag, og det var han. Ingen problem! Vi la på, jeg lo og tenkte at dette må jeg holde hemmelig for Jennifer. Hennes debut skulle komme i Dagbladet. Ironisk! Jeg fikk mail ganske kjapt etterpå om at redaktøren hans hadde satt foten ned, og sa at det måtte være en konsert som var på selve fredagskvelden, så det ble ikke noe avisoppslag på lillesøster...i denne omgang. Jaja, det hadde vært morsomt, da!

Takk for nå!

"Dette må vi gjøre flere ganger!"

Hei igjen!

Da var det søndag kveld, og snart klart for en ny uke med dager i studio. På fredag kjørte vi til Hamar og Hydranten. Det er ca 1.5 år siden vi var der sist, og da tapte vi quizen før konserten fordi Alexander insisterte på at vi skulle svare "maursluker" i stedet for bare "dyr" på et spørsmål. ...

Stemningen var topp i bilen, og Paul Inge bekreftet alle feinschmecker-fordommene vi har mot han. Han hadde med seg hjemmelaget sushi til matpakke. (!) De guttene er veldig morsomme sammen, og jeg nyter å bare høre på alt det de klarer å produsere av drittsnakk i løpet av en biltur. Foreløpig følger jeg med og prøver å plukke opp triksene. F.eks. akkurat når man skal skyte inn "ja, det sa brura og! hahaha!" til stor applaus fra resten av bilen.

Da vi kom frem brukte vi en god stund på en litt fersk lydmann som var vikar, men det ordnet seg til slutt! I tillegg øvde (!) et verdenskjent metal-konsept-opera-folkemusikk-aktig band i storesalen ved siden av. De skulle spille dagen etter. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vi skulle kjøre hjem rett etter konserten, fordi tre av oss hadde konsert i Bergen neste dag, og repspektive lydsjekker å rekke.

Kveldens konsept, var som sist gang: Quiz og konsert. Vi fikk pizza fra Peppes, så på at Tor Erik (den eneste i bandet uten lappen) drakk øl og gikk for å vinne quizen.

Quizen vant vi suverent med 25 poeng, og premien: HVER VÅR ENHET I BAREN! Hurra. Nok en gang så vi på at Tor Erik drakk øl. Magnus brukte faktisk sin enhet på farris. Oppmøtet var mildt sagt tynt. Jeg overdriver litt og sier ca 20 publikummere og quizkonkurrenter. Vi gikk rett på scenen etter quizen og spilte veldig fint. Ja, jeg må si at vi låt veldig bra for anledningen! Det var gøy. Det er deilig å kjenne at bandet går fra å være fire stykker som spiller den samme sangen, til å være fire stykker som spiller sammen, og at de gjør det nokså bra også. Dette er ikke en selvfølge, de mange utskiftningene av bandmedlemmer tatt i betraktning.

Etter konserten fikk vi betalingen på 750, tok vi en liten pause og begynte å pakke. Den pausen skulle vise seg å bli skjebnesvanger. Vi hadde funnet ut at en tunell vi måtte gjennom uansett hvilken vei vi kjørte hjem, var stengt. Den var kun åpen en gang 02.00 og en gang 05.00. Vi siktet oss inn på 05.00, og beregnet GOD tid. Man vet jo aldri. Vi kom oss i bilen og sa farvel til Hydranten nok en gang, ikke så veldig mye høyere i hatten enn den forrige. Sett bort ifra at vi da i hvert fall var ganske brisne. Paul Inge hadde første kjøreskift og jeg la meg til å sove bak. Klokken var ca. fire da jeg våknet av at vi smalt i autovernet først med fronten og så med halen mitt oppe på vidden. Paul Inge hadde mistet kontrollen på det glatte føret, og var ganske fortvilet. Vi så at det kun var "kosmetiske" skader, og konkluderte med at vi kunne kjøre videre.

Nå meldte et annet problem seg. Tunellen vi hadde hatt så god tid til, var nå i teorien umulig å rekke. Klokken 04.30 hadde vi ca 65 km igjen. You do the math. Vi bestemte oss for å prøve. Neste mulighet var 07.30! Magnus kjørte som en gud, og vi kom til tunellen 05.16. Da var vi for sen. Jeg forsøkte å gråte foran en som jobbet der, men det var ikke snakk om å slippe oss gjennom. Vi la (eller satt!) oss til å sove mens Magnus fortalte om sin frykt for klassiske norske skrekkfilmerscenarioer.

To timer senere åpnet tunellen og vi kjørte hjem. Relativt utslitte, men med moralen på topp. Galgenhumor er uvurderlig, og kan være ustyrtelig morsomt bare situasjon er absurd nok og man er tilstrekkelig overtrøtt. Vi kom til Bergen ca 10.00 og slapp trøtte bandmedlemmer av ved sine hjem.

Ja, hva skal man si om en slik tur? Jeg vet bare én ting: Det er så deilig å kjenne på at vi så til de grader er på samme side når det kommer til den viktigste tingen. Som så mange andre band, går vi gjennom de rareste og til tider mest krevende ting. For hva? Nei, penger var vi ikke i nærheten av å tjene på den turen (jf. betalingen). Men saken er den, at "for hva?" aldri er et spørsmål. Det hadde helt sikkert vært på sin plass å stille det, men jeg vet at det er ingen i den bilen, verken på utsiden eller på innsiden av seg selv som spør "for hva?". Vi vet alle hva vi sikter mot, og vi vet at det eneste vi kan gjøre er å lære av tingene vi erfarer og fortsette med fullt trøkk fremover. DEN følelsen av sikkerhet jeg har med meg selv og disse folkene, den kan ikke kjøpes for penger. Den er så god!

Til ære for Magnus (som alltid tar bilder av det) legger jeg ved noen bilder av pakking.