I love musicians

Hei venner!

Håper påsken har vært utholdelig. Jeg har hatt det veldig fint og tilbrakt de fleste av dagene i studio sammen med min kjære Kristian. På besøk har vi hatt Tor Erik på gitar, Paul Inge på bass og Reidar på keys. På slutten av tiden jeg og Geir jobbet sammen sa han noe viktig til meg. Jeg kom ofte til han og spurte hvordan jeg skulle takle forskjellige situasjoner med alle disse bandmedlemmene det har vært så mye snakk om. Da det hadde gått noen år og noen bandmedlemmer, satte han meg på tanken om en annen tilnærming. I stedet for å tenke at det skulle være et fast band, burde jeg knytte til meg flere folk og ha en løsere sammensetning. Slik ville jeg ikke være så sårbar hvis konserter krasjet eller situasjoner oppstod.

Jeg tror han hadde et godt poeng, og det siste året har det gått i retning av dette. Jeg tenkte på det igjen da jeg så på hvem som spiller på platen. Både Chris og Paul Inge spiller bass, Reidar Opdahl har spilt en del keys og Kristian (produsent) gjør ting på alle mulige instrumenter. Så langt har Tor Erik gjort all gitar, men i morgen kommer gode gamle Alexander Svanevik for å legge en solo, og et par andre gitarister skal nok innom. Jeg gleder meg veldig til å se Alex igjen, og å høre den deilige soloen han skal spille inn! Neste uke skal vi gjøre noe med en paukist, og kanskje et par andre symfoniske instrumenter. Men nå må jeg ikke si mer. Kristian har alltid vært en delvis tilhenger av yrkeshemmeligheter, så foreløpig får det får bli med (alt!) dette.

Med bigstarPRODUCTIONS går det veldig fint. Magnus er veldig produktiv for tiden, og da blir jeg det samme. Nå har vi et titalls låter som står ferdige og vi søker passende vokalister. Kjenner du en stor stemme er det bare å sende dem videre til oss. Vi jobber med ballader, RnB, rap, soul, powerpop, etc.

Akkurat nå sitter jeg og jobber med en liten teaser-video fra plateinnspillingen, men foreløpig er den ganske lame. :) Men hvis den blir bra, skal jeg legge den ut på youtube.

OK, that's it for now. Nå skal jeg på quiz på Vamoose. Vi vant sist tirsdag, så forventningene står i taket.

Dagens bilde: Paul Inge på ståbass!

On the road again

Ja, ja, ja, ja, ja. Endelig.

Jeg sitter i studio og ser/hører på at Tor Erik legger gitar. Kristian har sakte, men sikkert kjempet seg tilbake på bena og opp i produsentstolen igjen. Og ingenting gleder meg mer enn det! I går la vi bass og gitar på en låt dere aldri har hørt. Den heter These good times are killing me. Det ble finere enn jeg noen gang hadde turt å drømme om. Jeg liker den sangen så godt. Spesielt teksten. Den handler om å aldri kunne finne seg helt til rette i det som egentlig er veldig fint og riktig for deg.

These good times are killing me

So I start making up some things

to bring you down with

I start talking about long ago

When I could run so fast

and grow so slow

For tre dager siden spilte vi konsert på Madam Felle. Det var en konsert som ble til på en litt spesiell måte. Som dere kanskje leste, krasjet vi på veien hjem fra en konsert i Hamar. Paul Inge foreslo at vi skulle arrangere en konsert for å dekke skadene. Det ble klart at vi skulle spille på Madam Felle. Det skjedde i en periode da jeg var litt i "ingenmannsland" og ventet på at Kristian skulle sette meg på sporet igjen. Jeg følte ikke at vi hadde noe nytt å fortelle bergenspublikummet. Jeg hadde heller ikke lyst å spille nye låter, fordi disse ikke på langt nær er ferdig arrangerte i studio enda. Jeg hadde ikke lyst til å ende med å spille dem med streit bandbesetning, når jeg ikke aner hvor de skal ende opp. Jeg ville at de nye låtene skulle få en verdig behandling.

Vi var ganske uenige innad i bandet frem mot konserten, både med tanke på premissene for konserten og for musikken generelt. Det gjorde naturligvis ikke ting lettere. Det ble til at vi øvde inn et par helt ned-strippede versjoner av nye ting, som ble veldig fine. To dager før konserten ble det også klart at det måtte være "underholdning" hele kvelden, noe vi ikke er vant til å stå for. Vi fant ut at vi skulle spille et rolig sett med de nye tingene vi valgte å ta med og et rocka sett med gamle "slagere". I tillegg skulle Jennifer Winther og Silja Dyngeland varme opp. Kvelden kom og folkene kom og kvelden ble fin! Tilbakemeldingene var veldig forskjellige, og det var utrolig gøy. Noen likte det første settet, noen likte det andre, noen kunne ikke bestemme seg, noe likte alt.

Det sykeste av alt var vel kanskje noe publikum ikke fikk se. Paul Inge-ingenting-er-stress-neida!-Vikingstad hadde tatt med seg TV-dekoder, høytalere og forsterker. Med dette prosjekterte han OL-sendingen opp på veggen backstage. Det ble til at vi så på curling-finale mellom settene. Ikke hadde vi alkohol heller, så de få som kom innom backstage må sitte igjen med et ganske rart inntrykk. Kvelden ble kjempefin, og Kim Fairchild, Helene Aasebø og Reidar Opdahl gjorde det de kunne for at den skulle bli enda finere. Nå får vi bare se om pengene strekker til på verkstedet...

(Akkurat nå laster Kristian ned GuitarRig 2 på Rapid Share. ai ai ai...)

OK, that's it for i dag, tror jeg. Jeg sitter fremdeles her i stolen min, 2 timer etter at jeg begynte på dette innlegget. (Nei, jeg bruker ikke to timer på en side, men jobber som gitar-teknikerinne, medprodusent og assistent for de to guttene her!) Tor Erik spiller fremdeles og Kristian skrur, visjonerer og fixer. Alt er som det skal være, med andre ord.

Kos dere med den lille kunstutstillingen jeg har laget av Totto i dag.

Hilsen fra Josefin / Jos / Jossi / Josse / Josestygg

Happy new year?

Hei ja.

Jeg leste gjennom den siste bloggtingen jeg hadde skrevet her inne. Det er ganske lenge siden jeg skrev den, og det har skjedd ganske mye siden den gang. Jeg skal prøve å begynne på begynnelsen. Min kjære Kristian, som jeg fortalte at ligger på sykehus, gjør fremdeles det. Det er utrolig trist at han har blitt liggende så lenge, og at de ikke klarer å vinne over infeksjonen som fucker med lungene hans. I tillegg til at det er veldig dumt og kjedelig (som de voksne sier) for Kristian, betyr det jo også at vi ikke har fått jobbet noe med platen siden sist. Ikke én tone, ikke ett take. Det blir jeg helt gal av. Når man liksom er på vei og begynner å komme in-the-zone med et sånt stort prosjekt, så er et to måneder langt sykehusopphold for produsenten et ganske stort avbrekk i greiene. Jeg er litt rastløs og føler meg litt i ingenmannsland. Hva skal jeg gjøre? Øve på plateting, jobbe med bigstarPRODUCTIONS, skrive nye ting, øve med bandet, dra på ferie? Hva?! Svaret er sikkert en kombinasjon, men det er ikke så lett å stille seg inn på ting. Spesielt når det er uvisst hvor lenge Kristian blir borte. Å finne noen andre er HELT uaktuelt. Denne platen ER Kristian. Kristian ER denne platen...også litt meg da! Også litt bandet da! Ja, så der har dere den. Jeg er litt "lost" og håper veldig at Kristian skal bli bra igjen snart. For alle sin del! Ikke minst for hans.

Jeg har faktisk også ligget på sykehus siden sist! Jeg sa jo at jeg skulle til Roma via Varaldsøy. Det gikk...så vidt! Jeg fikk mitt "første astmaanfall" på Varaldsøy. Eller det var i hvert fall det legene sa til meg. Jeg har hatt astma siden jeg var liten, men den har aldri sendt meg på sykehus før. Den har bare laget litt pipelyder i halsen min hvis jeg har løpt ute i kulden. Jeg våknet mitt på natten på Varaldsøy og fikk ikke puste. Jeg måtte dra hjem og traff Magnus sin far (lege). Jeg ville bare få litt penicillin eller noe, slik at jeg kunne dra til Roma. Men neida, jeg skulle legges inn. (Risikogruppe + muligens lungebetennelse + svineinfluensatider = isolat på Haukeland.) Så i et døgn lå jeg i 6. etasje på lungeavdelingen og Kristian i 7. Haha! Det er jo litt morsomt, og litt gale! Jeg fikk lov til å dra fra sykehuset neste dag 100 minutter før flyet til Roma gikk. Hvor mye taxi til byen og så til flyplassen koster, kan dere jo regne ut selv. Men det gikk! Og det var utrolig gøy.

Da jeg kom tilbake fra Italia, var det klart for årets mest spennede debut: Jennifer Winther på Lille. Det var en suksess, spør du meg. Hun sier til og med at hun synes det var gøy, og at hun vil gjøre det igjen. Det er jo sensasjonelt. Stemmen min var fremdeles ganske medtatt (Jf. den låten som ble hørende ut som om jeg hvisket et engelsk dikt akkompagnert av gitar! hahaha, corny.) etter det såvidt nevnte sykehusoppholdet. MEN: Jennifer eide den kvelden! Bra debut.

Ok. Det får være nok for nå. Vi har satt en dato på Madam Felle lørdag 27. februar. Det blir en konsert med materiale fra den nye platen som vi ikke spiller inn for tiden. Vi skal få med oss noen gjester også! Det blir gøy.

Suss fra meg

P.S. Dagens bilde er tatt av en ny fotograf ved navn Alexander Kleppestø. Sjekk ut hjemmesiden hans!

O' jul med din glede og barnlige lyst

Hei ja!

Da er det 1. desember i morgen! Hurra for det. Jeg skal feire det med å reise en liten tur til Italia. Det blir fint! Siden sist har det ikke skjedd så mye. Eller kanskje det har det. Kristian (produsent, venn og kollega) ligger på sykehuset og har gjort det i snart to uker. Han har vært ganske dårlig lenge nå, men begynner å komme seg. Han må nok bli der en stund til, til han er infeksjonsfri. Han har (hatt) lungebetennelse med komplikasjoner eller kikhoste (!), eller en blanding. Med andre ord, har vi ikke jobbet i studio i det siste. Det er selvfølgelig veldig dumt, og jeg kjenner kriblingen etter å spille inn i hele kroppen. Men Kristian skal få den tiden han trenger til å komme seg, og vel så det. Selvfølgelig!

Mens vi venter styrer jeg og Magnus på med det lille (sykt fete) sideprosjektet vårt; bigstarPRODUCTIONS. Den første lille smakebiten kan dere høre på Lille neste onsdag. Konseptet er sånn ca. at Magnus er en vilt musikalsk, genial akkordmaker, instrumentalist og arrangør. Han komponerer akkordprogresjoner og har produksjonsideer. Så skriver jeg en tekst og en melodi til det. Magnus har ofte en idé, ofte ikke. Så blir det til en superdeilig rnb/pop/soul-ting. Den spiller vi inn, produserer og får Jennifer til å synge inn melodien. På Lille er det bare jeg og Jennifer med gitar og pianoet, så da blir det en nedtonet versjon av en av låtene. Vi har øvet litt, og det blir helt nydelig. Jennifer er veldig nervøs, men jeg tror hun gleder seg litt også!

Da drar jeg til Italia via Varaldsøy (!), så da sees vi på Lille, for de som vil. Det blir kanskje en julesang til dessert, hvis dere vil ha det.

God adventstid, enn så lenge. Husk å ikke spare på kosen. Plutselig er julaften her, og alle vet at det ikke er like gøy etter det!

Svindel og fanteri

Hei!

Jeg begynner å komme litt inn i dette nå. Jeg hørte en sang på radioen her forleden med noen østlandske rappere. De sa noe sånt som "Så gå og blogg om det, din jævla bloggfitte!" Haha, da følte jeg meg litt truffet. Men jeg tror egentlig de snakker om sånne som skriver om graden av moteriktighet på loungen de hang på i helgen. Eller kanskje ikke. Eller det spiller vel egentlig ingen rolle.

Ja, siden sist har dere kanskje sett det bleke ansiktet mitt på forsiden av BA. Det var jo også noe! Jeg kan fortelle litt om hvordan det ble til det. Forrige mandag ble jeg oppringt av en litt rar mann som jeg først tenkte måtte være en selger. Men det kom frem at han ville tilby meg design av en ny hjemmeside gratis, i bytte mot at firmaet han jobbet for kunne ha den som eksempel i sin portefølje. Jeg synes tilbudet var kjempebra (for godt til å være sant, kanskje?) og var interessert. Det rare var at han var så pågående og pushet dealen veldig. Det reagerte jeg litt på. Jeg var opptatt akkurat da, og sa at jeg måtte ringe han tilbake. Da ble han veldig indignert. Jeg ringte han tilbake time senere og var fortsatt interessert. Her er noen av tingene han sa, som i etterkant er litt idiotisk at jeg trodde på. Men der og da var det ganske bra sydd sammen.

• De var Skandinavias største webdesignselskap.


• De hadde designet Kurt Nilsen sin hjemmeside.


• De hadde valgt ut ti aktører fra forskjellige bransjer, og jeg var en av dem.


• Han skulle ha listen med disse ti aktørene klar den samme ettermiddagen. (=tidspress)


• Han hadde fått tilsendt organisasjonsnummeret mitt fra hovedkontoret i Stockholm.


• Alle hadde sagt ja, utenom de fra byggebransjen. (haha!)

Jeg var interessert og forsikret meg flere ganger om at det ikke var noen haker eller kostnader jeg selv måtte besørge. Det var det ikke. Da vi var enige skulle han lese opp avtalen på telefonen, og jeg fikk beskjed om at skulle bekrefte der og da. Det syntes jeg var rart, og sa til han at jeg ville ha avtalen skriftlig. Det var veldig problematisk for han, og han ble fornærmet. Han sa ting som at "Så da er du ikke interessert, da. Jaja, hadet." I tillegg kom det plutselig opp at serverleien var på 19 kroner dagen, eller "en kaffekopp" som han sa. (Jeg betaler 1 krone nå.) Det blir 7000 kroner i året, det. Man måtte ha hjemmesiden på deres server i minst ett år, men kunne flytte den ved å sende brev minst tre måneder før det året var omme. Hvis man ikke gjorde det, ville abonnementet automatisk utvides med to (!) år.

Jeg syntes det var besynderlig (og typisk!) at han hadde ventet så lenge med denne utgiften, men syntes fremdeles det var en ok pris for en hjemmeside. Min er jo fin, men det hadde vært gøy med en som var litt fancy! Da fortsatte han den veldig offensive opplesningen av kontrakten, og ba meg om å bekrefte. Det ville jeg ikke, og jo mer han insisterte på at vi skulle ta det der og da, desto mer insisterte jeg på at jeg skulle få det skriftlig. Til slutt sa han at han måtte spørre sjefen sin om det var mulig å sende kontrakten til meg. Vi var litt sinte på hverandre, og la på.

Jeg løp rett på nett og googlet dem, og fant etter hvert drøssevis med advarsler og skrekkhistorier. Folk hadde sagt "ja" på telefonen, regningen kom kjapt, man fikk ikke hjemmesiden, siden var fucket, det gikk ikke an å få tak i dem, de "hadde ikke fått" oppsigelsesbrevet, etc. Og plutselig skylder du 20.000 og ender opp i forliksrådet, uten hjemmeside. Kult! På SVTs sider leste jeg at de sidene folk får, er masseprodusert i Bulgaria med gratis templates, og at de ofte ikke henger sammen og er generelt dårlige.

Han ringte meg kjapt tilbake og spurte om jeg hadde fått kontrakten på mail. Det hadde jeg, men jeg hadde også rukket å google dem. Jeg sa klart ifra om hva jeg syntes om det de drev på med, og takket "pent" nei. Han ble veldig snurt og sa det som det står i det svenske manuskriptet at de skal si hvis kunder konfronterer dem med det. "Du har jo lest kjipe ting om Telenor også, men du bryr deg vel ikke om det?" For et utrolig dårlig comeback, forresten. Når de først skal ha et nedskrevet!

Jeg var kjempesint og ganske skjelven etterpå. Det hadde vært så utrolig nære på at jeg sa ja. Det var bare tilfeldig at jeg ikke gjorde det, pluss at han var litt rar han mannen. Jeg skrev mail til BA i, og de var syntes det var interessant. Det kom ingen sak de neste dagene, og jeg tenkte for meg selv at redaktøren hadde satt en grense for hvor mange ganger de kan skrive om meg i løpet av et år. ...fair enough! Så fikk jeg plutselig melding imens jeg satt på bussen hjem fra Stavanger i går. "Grattis med HELE forsiden av BA, hehe!" og lignende. Jeg er veldig glad for at de trykket det. Folk skal ikke få holde på sånn uten at noen sier ifra. Jeg tenker på alle de som kom til å si "ja" der og da, og som sitter i saksen nå. Mamma sier at det heter "bondefangeri". Forresten: "Vanlige" mennesker har 14 dagers angrerett på alle kjøp. Enkeltmannsforetag gjelder ikke som mennesker, og står dermed uten rettigheter. Kudos til dem for at de fant det smutthullet! NOT. Så det var den opplevelsen. Neste "selskap" som ringer, treffer nok en litt mer skeptisk Josefin i andre enden.

En liten morsom historie til slutt! Min supertalentfulle lillesøster Jennifer har gått med på å synge sammen med meg på konserten på Lille 9. des. Det blir nå en konsert med meg og henne. Hun er veldig beskjeden på vegne av talentet sitt, og stikk motsatt av meg når det kommer til eksponering og oppmerksomhet! Hun gikk med på det hvis det ikke "ble noe styr eller mye snakk om det!" Jeg lovet henne at vi skulle holde det on the down low. Men i går ringte plutselig Dagbladet FREDAG til meg og sa "ja, vi ser du skal spille konsert på Lille, stemmer dette?" Jeg var først veldig glad for at de endelig ga tegn til at de vet om at jeg eksisterer, og så måtte jeg le da jeg tenkte på Jennifer og hva jeg hadde lovet henne. Jeg fortalte at dette var en litt spesiell konsert med min søster, og han spurte og spurte. Dette skulle komme i en spalte som forteller om en konsert på fredagskvelden. Jeg spurte om han var klar over at denne var på en onsdag, og det var han. Ingen problem! Vi la på, jeg lo og tenkte at dette må jeg holde hemmelig for Jennifer. Hennes debut skulle komme i Dagbladet. Ironisk! Jeg fikk mail ganske kjapt etterpå om at redaktøren hans hadde satt foten ned, og sa at det måtte være en konsert som var på selve fredagskvelden, så det ble ikke noe avisoppslag på lillesøster...i denne omgang. Jaja, det hadde vært morsomt, da!

Takk for nå!

"Dette må vi gjøre flere ganger!"

Hei igjen!

Da var det søndag kveld, og snart klart for en ny uke med dager i studio. På fredag kjørte vi til Hamar og Hydranten. Det er ca 1.5 år siden vi var der sist, og da tapte vi quizen før konserten fordi Alexander insisterte på at vi skulle svare "maursluker" i stedet for bare "dyr" på et spørsmål. ...

Stemningen var topp i bilen, og Paul Inge bekreftet alle feinschmecker-fordommene vi har mot han. Han hadde med seg hjemmelaget sushi til matpakke. (!) De guttene er veldig morsomme sammen, og jeg nyter å bare høre på alt det de klarer å produsere av drittsnakk i løpet av en biltur. Foreløpig følger jeg med og prøver å plukke opp triksene. F.eks. akkurat når man skal skyte inn "ja, det sa brura og! hahaha!" til stor applaus fra resten av bilen.

Da vi kom frem brukte vi en god stund på en litt fersk lydmann som var vikar, men det ordnet seg til slutt! I tillegg øvde (!) et verdenskjent metal-konsept-opera-folkemusikk-aktig band i storesalen ved siden av. De skulle spille dagen etter. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vi skulle kjøre hjem rett etter konserten, fordi tre av oss hadde konsert i Bergen neste dag, og repspektive lydsjekker å rekke.

Kveldens konsept, var som sist gang: Quiz og konsert. Vi fikk pizza fra Peppes, så på at Tor Erik (den eneste i bandet uten lappen) drakk øl og gikk for å vinne quizen.

Quizen vant vi suverent med 25 poeng, og premien: HVER VÅR ENHET I BAREN! Hurra. Nok en gang så vi på at Tor Erik drakk øl. Magnus brukte faktisk sin enhet på farris. Oppmøtet var mildt sagt tynt. Jeg overdriver litt og sier ca 20 publikummere og quizkonkurrenter. Vi gikk rett på scenen etter quizen og spilte veldig fint. Ja, jeg må si at vi låt veldig bra for anledningen! Det var gøy. Det er deilig å kjenne at bandet går fra å være fire stykker som spiller den samme sangen, til å være fire stykker som spiller sammen, og at de gjør det nokså bra også. Dette er ikke en selvfølge, de mange utskiftningene av bandmedlemmer tatt i betraktning.

Etter konserten fikk vi betalingen på 750, tok vi en liten pause og begynte å pakke. Den pausen skulle vise seg å bli skjebnesvanger. Vi hadde funnet ut at en tunell vi måtte gjennom uansett hvilken vei vi kjørte hjem, var stengt. Den var kun åpen en gang 02.00 og en gang 05.00. Vi siktet oss inn på 05.00, og beregnet GOD tid. Man vet jo aldri. Vi kom oss i bilen og sa farvel til Hydranten nok en gang, ikke så veldig mye høyere i hatten enn den forrige. Sett bort ifra at vi da i hvert fall var ganske brisne. Paul Inge hadde første kjøreskift og jeg la meg til å sove bak. Klokken var ca. fire da jeg våknet av at vi smalt i autovernet først med fronten og så med halen mitt oppe på vidden. Paul Inge hadde mistet kontrollen på det glatte føret, og var ganske fortvilet. Vi så at det kun var "kosmetiske" skader, og konkluderte med at vi kunne kjøre videre.

Nå meldte et annet problem seg. Tunellen vi hadde hatt så god tid til, var nå i teorien umulig å rekke. Klokken 04.30 hadde vi ca 65 km igjen. You do the math. Vi bestemte oss for å prøve. Neste mulighet var 07.30! Magnus kjørte som en gud, og vi kom til tunellen 05.16. Da var vi for sen. Jeg forsøkte å gråte foran en som jobbet der, men det var ikke snakk om å slippe oss gjennom. Vi la (eller satt!) oss til å sove mens Magnus fortalte om sin frykt for klassiske norske skrekkfilmerscenarioer.

To timer senere åpnet tunellen og vi kjørte hjem. Relativt utslitte, men med moralen på topp. Galgenhumor er uvurderlig, og kan være ustyrtelig morsomt bare situasjon er absurd nok og man er tilstrekkelig overtrøtt. Vi kom til Bergen ca 10.00 og slapp trøtte bandmedlemmer av ved sine hjem.

Ja, hva skal man si om en slik tur? Jeg vet bare én ting: Det er så deilig å kjenne på at vi så til de grader er på samme side når det kommer til den viktigste tingen. Som så mange andre band, går vi gjennom de rareste og til tider mest krevende ting. For hva? Nei, penger var vi ikke i nærheten av å tjene på den turen (jf. betalingen). Men saken er den, at "for hva?" aldri er et spørsmål. Det hadde helt sikkert vært på sin plass å stille det, men jeg vet at det er ingen i den bilen, verken på utsiden eller på innsiden av seg selv som spør "for hva?". Vi vet alle hva vi sikter mot, og vi vet at det eneste vi kan gjøre er å lære av tingene vi erfarer og fortsette med fullt trøkk fremover. DEN følelsen av sikkerhet jeg har med meg selv og disse folkene, den kan ikke kjøpes for penger. Den er så god!

Til ære for Magnus (som alltid tar bilder av det) legger jeg ved noen bilder av pakking.

Bass

Hei.

I dag kom Chris, vår gode gamle venn og bassist. Han hadde akkurat kommet hjem fra Tysklandsturné med Alexandria. De guttene holder på å bli superstjerner! Pass opp! Han spilte nydelig på den tre uker gamle låten. Foreløpig kaller jeg den trend, men jeg tror kanske det er litt corny. Studioprosessen med Chris i dag var omtrent slik det pleier å være med Chris. Han kommer inn, og legger vanvittig MYE. Han er ofte veldig all-over-the-place. På en god måte! Det er så luksus. Han disker opp med et koldtbord av mange nydelige geniale licks som man får velge og vrake i. Deilig. Chris kommer nok til å komme innom og spille på noen andre låter også. Paul Inge er den som har vært med å arrangere platen på øvinger og kommer nok til å legge mesteparten av sporene.

Det har vært utrolig gøy å arrangere låtene. Plateprosjektet begynte med at jeg fikk ånden over meg i mai og skrev og spilte inn en haug med nye låter. Noen hadde jeg skrevet før, men spilte dem inn også. Jeg sendte dem til Kristian, mest bare for å få tilbakemeldinger egentlig. Han svarte med at vi måte lage plate. Jeg var enig. Og der begynte det. I høst har vi hatt ganske tette øvinger og jobbet kun med det nye materialet. Det har vært veldig kreativt og uttrykket er ganske forandret. Det var vært utrolig givende å jobbe tett og godt med nytt materiale, med det mål for øyet at det skal spilles inn. Sammenlignet med forrige plate er det et hav av forskjell. Da var låtene opp imot fire år gamle, og jeg hadde hatt 10.000 forskjellige musikere på dem, som hadde innstudert dem til konserter. Vi hadde spilt mange av dem inn 1.000.000 ganger før, og hadde HELT klart for oss hvordan platen skulle høres ut. Og det var ikke et dumt mål. Platen ble superfet, akkurat slik vi hadde ønsket oss. Men som kreativ prosess var det ikke mye å skryte av.

Nå jobber vi ut ifra de akustiske innspillingene og prøve å skille ut hva som er der. Vi prøver å fange essensen og løfte det frem. Utbrodere det og lage det fineste vi kan forestille oss. I en anmeldelse jeg leste av forrige platen for litt siden ble jeg kalt noe sånt som "jerndronninga i rockemaurtua". Det tror jeg ikke folk kommer til å skrive om denne. Det bringer meg over på noe annet. Å forsøke å frigjøre seg fra hva folk eventuelt måtte mene om sluttprodukt er en ekstremt vanskelig øvelse. Det er ikke nødvendigvis et gyldent mål i seg selv. Det er nok sikkert ikke feil å tenke "Å FAEN, DETTE ER FETT, SEKSERNE KOMMER TIL Å RULLE!!" en gang i blant. Men hvis den tanken slår deg for ofte og du begynner å ubevisst spekulere i det du gjør som musikere i en plateinnspilling - da har du tapt. Da tror jeg at man kan høre det. Det var HP Gundersen som satt meg på disse (kanskje selvfølgelige) tankene. Jeg pratet en del om et eventuelt samarbeid med han for en stund tilbake. Jeg var som vanlig litt businessorientert og fikk stjerner i øynene av å tenke på at kanskje jeg og HP skulle lage plate sammen! Men han stoppet meg fort, da jeg begynte å snakke om sånne ting og så sa han: "Jeg vil ikke lage musikk med deg som har en deadline eller som må høres ut som noe spesielt, som en eller annen viktig person venter på. Jeg vil at vi først skal lage det vakreste vi kan forestille oss. Klarer vi det, så kan vi snakke sammen etterpå." Jeg følte meg så truffet av det han sa. Jeg begynte å tenke på hva jeg hadde gjort til dags dato. Hadde jeg kanskje vært litt for opptatt av hva som var "kult" eller "spesielt", og litt for lite opptatt av å bare (bare og bare!) dyrke det som allerede var der. Det som var gjort var gjort, og jeg er veldig stolt av de årene jeg har bak meg foreløpig. Men med tanke på musikk i tiden foran meg, stod jeg med ett uten tvil. Jeg ville lage det vakreste jeg kunne forestille meg, og helst dyrke det ut av noe som fantes i låtene mine.

Jeg er litt der nå for tiden. Kanskje kommer jeg til å se tilbake på det og le når jeg blir eldre, men akkurat nå er det ingen annen tilnærming som gir meg mening.