God dag!
I skrivende stund sitter jeg på en café på Grünerløkka og spiser lunsj. Det hørtes veldig mye hippere ut enn jeg egentlig er. Når du tar i betraktning at jeg faktisk blogger når jeg sitter her, blir det egentlig påfallende mye 2008-stemning over det hele. MEN jeg hører på en tilfeldig blandet mixtape av Lenny Kravitz og Madonna (+ den hippe versjonen av Susanne Sundførs "It's all gone tomorrow"), så det bekrefter vel egentlig at jeg er litt udatert av natur. Det synes jeg er fint.
Jeg er trøtt. Det er fordi jeg ikke har sovet så mye i det siste. Jeg har en (velfortjent) pause mellom to basketballkamper jeg dømmer i dag. (Man tjener ikke penger av å være på TV.) Ja, jeg har fått være med på et eventyr, som har gått på bekostning av nattesøvnen. Vi ble (som kjent?) stemt ut av Det store korslaget i går kveld. Jeg og resten av Team Torhild har vært så heldige å få være med på tre programmer, og kommer tilbake på finalekvelden. Jeg ble utrolig lei meg da vi ikke gikk videre. Det store korslaget har vært litt av en reise for meg personlig. I høst fikk jeg en telefon da jeg var på Island om å delta. Jeg måtte ta et par runder med meg selv før jeg sa ja. Det var to grunner til at jeg sa ja. For det første var mennesket Torild Sivertsen viktig. Hun er litt av en person å være rundt. Man føler seg sett rundt Torhild, og man er sett. Grunn nummer to var at jeg stod mitt i planleggingen av utgivelsen av platen. Planen var å gi den ut på akkurat samme tiden som Korslaget skulle gå. Jeg hadde et håp at å delta kunne generere litt oppmerksomhet rundt musikken min, og det har det gjort.
Når jeg står her på andre siden, har det skjedd en del – på mange plan. Jeg kom hjem en måned etter at øvingene hadde begynt, og kom inn i en gruppe som allerede hadde jobbet en del sammen. I tillegg skulle jeg ha korets første solo. Først var jeg usikker på hva de andre jentene tenkte. (Jeg ble veldig godt tatt imot!) Jeg hørte at det var så mange sterke sangere der, og jeg ville at de skulle vite at jeg tok oppgaven med den største ydmykhet. Å synge "Bad Karma" på TV2 foran 700.000 seere var en vanvittig opplevelse. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg fikk sjansen av Torhild og tilliten fra koret. Etter hvert ble jeg veldig godt kjent med mange i koret, og jeg har hatt det så gøy sammen med dem. (Jeg har gangsperr i magen i dag.) Jeg blir så glad hver gang jeg ser dem. Etter hvert (og dette trodde jeg aldri at jeg skulle komme til å si) har jeg også funnet veldig mye glede i dansingen. De to siste programmene har jeg hatt det så gøy med å danse og synge, og å være en del av noe større en meg selv. Og å vite om at ALT teller. Alt du gjør/ikke gjør, gjør noe med resultatet/fellesskapet. Jeg kunne gjort fellesnumre resten av livet, hvis noe hadde gitt meg tilbudet.
Når jeg sitter her nå, er jeg fylt med en dyp takknemlighet. Det var vondt å bli revet ut av den eventyrverdenen Korslaget har vært for oss. Men all good things come to an end, og jeg er bare så glad for at jeg ble med. Jeg elsker Team Torhild (og fellesnumre) av hele mitt hjerte. Vi skal heldigvis fortsette å gjøre ting sammen. De kommer som sagt til å kore på releasekonserten på Ricks 12. februar (dagen etter finalekvelden), og så blir det nok litt festing og noen akustiske jobber sammen. Hver fredag skal vi samles og se på Korslaget og stemme på nummer 6. (...)
Nå er det plateslipp som gjelder, og det er jeg så glad for. Jeg fikk vite i går at platen ble trykket i går tidlig. Så nå skal den bare sendes til meg, så kan jeg endelig holde skatten min i armene mine. (Jeg har vært for mye med Team Torhild.)
Ok, nå må jeg gå tilbake til hallen. Takk til alle som har stemt, støttet og fulgt med!
Hjertelig hilsen fra
Josefin Winther
