Stopp

Jeg sitter på arbeidsrommet mitt i Tooting og ser ut av vinduet på novembernatten. Det er en stille natt. Ingen vind. Snart er alle bladene jeg har fulgt med på borte fra trærne. St. George’s Hospital står foran meg. Også det nesten helt stille. Pasientene sover. De syker sover. Jeg har alltid likt sykehus. Jeg er så heldig at jeg har gode assosiasjoner til sykehus. Og jeg merker at jeg trives i nærheten av dem. For meg symboliserer sykehus en unntakstilstand i menneskers liv. Den sterkeste følelsen jeg sitter igjen med fra mine ganger på sykehus som pasient eller som besøkende, er følelsen av at dette stedet har kraften til å få mennesker til å senke farten. Stoppe opp. Alt som alltid er så viktig at ingen kan si nei. Karusellen som ingen klarer å stoppe, den stopper plutselig når sykehuset sier stopp. Når noen er syke, og på sykehus, da klarer vi plutselig å si; «Nei, vet du, jeg må nesten bare bli her. Bli her hos deg. Være her.» Den roen, om at det andre får vente. Alt det viktige, det får nesten bare vente. Jeg elsker den roen. Jeg elsker å gå rundt inne på sykehuset, og se på menneskene som har sagt «Nei, det får nesten bare vente. Nå er jeg her.» Det er så godt. Selv om grunnen aldri er hyggelig, så setter jeg pris på å få være i nærheten av et slikt senter av ro. Et kraftsenter hvor alle mennesker plutselig klarer å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Og jeg som var redd for at det bare skulle være mye sirener. Funfact: De skrur dem ikke på før de har kommet ut av nabolaget.