Bass

Hei.

I dag kom Chris, vår gode gamle venn og bassist. Han hadde akkurat kommet hjem fra Tysklandsturné med Alexandria. De guttene holder på å bli superstjerner! Pass opp! Han spilte nydelig på den tre uker gamle låten. Foreløpig kaller jeg den trend, men jeg tror kanske det er litt corny. Studioprosessen med Chris i dag var omtrent slik det pleier å være med Chris. Han kommer inn, og legger vanvittig MYE. Han er ofte veldig all-over-the-place. På en god måte! Det er så luksus. Han disker opp med et koldtbord av mange nydelige geniale licks som man får velge og vrake i. Deilig. Chris kommer nok til å komme innom og spille på noen andre låter også. Paul Inge er den som har vært med å arrangere platen på øvinger og kommer nok til å legge mesteparten av sporene.

Det har vært utrolig gøy å arrangere låtene. Plateprosjektet begynte med at jeg fikk ånden over meg i mai og skrev og spilte inn en haug med nye låter. Noen hadde jeg skrevet før, men spilte dem inn også. Jeg sendte dem til Kristian, mest bare for å få tilbakemeldinger egentlig. Han svarte med at vi måte lage plate. Jeg var enig. Og der begynte det. I høst har vi hatt ganske tette øvinger og jobbet kun med det nye materialet. Det har vært veldig kreativt og uttrykket er ganske forandret. Det var vært utrolig givende å jobbe tett og godt med nytt materiale, med det mål for øyet at det skal spilles inn. Sammenlignet med forrige plate er det et hav av forskjell. Da var låtene opp imot fire år gamle, og jeg hadde hatt 10.000 forskjellige musikere på dem, som hadde innstudert dem til konserter. Vi hadde spilt mange av dem inn 1.000.000 ganger før, og hadde HELT klart for oss hvordan platen skulle høres ut. Og det var ikke et dumt mål. Platen ble superfet, akkurat slik vi hadde ønsket oss. Men som kreativ prosess var det ikke mye å skryte av.

Nå jobber vi ut ifra de akustiske innspillingene og prøve å skille ut hva som er der. Vi prøver å fange essensen og løfte det frem. Utbrodere det og lage det fineste vi kan forestille oss. I en anmeldelse jeg leste av forrige platen for litt siden ble jeg kalt noe sånt som "jerndronninga i rockemaurtua". Det tror jeg ikke folk kommer til å skrive om denne. Det bringer meg over på noe annet. Å forsøke å frigjøre seg fra hva folk eventuelt måtte mene om sluttprodukt er en ekstremt vanskelig øvelse. Det er ikke nødvendigvis et gyldent mål i seg selv. Det er nok sikkert ikke feil å tenke "Å FAEN, DETTE ER FETT, SEKSERNE KOMMER TIL Å RULLE!!" en gang i blant. Men hvis den tanken slår deg for ofte og du begynner å ubevisst spekulere i det du gjør som musikere i en plateinnspilling - da har du tapt. Da tror jeg at man kan høre det. Det var HP Gundersen som satt meg på disse (kanskje selvfølgelige) tankene. Jeg pratet en del om et eventuelt samarbeid med han for en stund tilbake. Jeg var som vanlig litt businessorientert og fikk stjerner i øynene av å tenke på at kanskje jeg og HP skulle lage plate sammen! Men han stoppet meg fort, da jeg begynte å snakke om sånne ting og så sa han: "Jeg vil ikke lage musikk med deg som har en deadline eller som må høres ut som noe spesielt, som en eller annen viktig person venter på. Jeg vil at vi først skal lage det vakreste vi kan forestille oss. Klarer vi det, så kan vi snakke sammen etterpå." Jeg følte meg så truffet av det han sa. Jeg begynte å tenke på hva jeg hadde gjort til dags dato. Hadde jeg kanskje vært litt for opptatt av hva som var "kult" eller "spesielt", og litt for lite opptatt av å bare (bare og bare!) dyrke det som allerede var der. Det som var gjort var gjort, og jeg er veldig stolt av de årene jeg har bak meg foreløpig. Men med tanke på musikk i tiden foran meg, stod jeg med ett uten tvil. Jeg ville lage det vakreste jeg kunne forestille meg, og helst dyrke det ut av noe som fantes i låtene mine.

Jeg er litt der nå for tiden. Kanskje kommer jeg til å se tilbake på det og le når jeg blir eldre, men akkurat nå er det ingen annen tilnærming som gir meg mening.