"Dette må vi gjøre flere ganger!"

Hei igjen!

Da var det søndag kveld, og snart klart for en ny uke med dager i studio. På fredag kjørte vi til Hamar og Hydranten. Det er ca 1.5 år siden vi var der sist, og da tapte vi quizen før konserten fordi Alexander insisterte på at vi skulle svare "maursluker" i stedet for bare "dyr" på et spørsmål. ...

Stemningen var topp i bilen, og Paul Inge bekreftet alle feinschmecker-fordommene vi har mot han. Han hadde med seg hjemmelaget sushi til matpakke. (!) De guttene er veldig morsomme sammen, og jeg nyter å bare høre på alt det de klarer å produsere av drittsnakk i løpet av en biltur. Foreløpig følger jeg med og prøver å plukke opp triksene. F.eks. akkurat når man skal skyte inn "ja, det sa brura og! hahaha!" til stor applaus fra resten av bilen.

Da vi kom frem brukte vi en god stund på en litt fersk lydmann som var vikar, men det ordnet seg til slutt! I tillegg øvde (!) et verdenskjent metal-konsept-opera-folkemusikk-aktig band i storesalen ved siden av. De skulle spille dagen etter. Vi hadde på forhånd bestemt oss for at vi skulle kjøre hjem rett etter konserten, fordi tre av oss hadde konsert i Bergen neste dag, og repspektive lydsjekker å rekke.

Kveldens konsept, var som sist gang: Quiz og konsert. Vi fikk pizza fra Peppes, så på at Tor Erik (den eneste i bandet uten lappen) drakk øl og gikk for å vinne quizen.

Quizen vant vi suverent med 25 poeng, og premien: HVER VÅR ENHET I BAREN! Hurra. Nok en gang så vi på at Tor Erik drakk øl. Magnus brukte faktisk sin enhet på farris. Oppmøtet var mildt sagt tynt. Jeg overdriver litt og sier ca 20 publikummere og quizkonkurrenter. Vi gikk rett på scenen etter quizen og spilte veldig fint. Ja, jeg må si at vi låt veldig bra for anledningen! Det var gøy. Det er deilig å kjenne at bandet går fra å være fire stykker som spiller den samme sangen, til å være fire stykker som spiller sammen, og at de gjør det nokså bra også. Dette er ikke en selvfølge, de mange utskiftningene av bandmedlemmer tatt i betraktning.

Etter konserten fikk vi betalingen på 750, tok vi en liten pause og begynte å pakke. Den pausen skulle vise seg å bli skjebnesvanger. Vi hadde funnet ut at en tunell vi måtte gjennom uansett hvilken vei vi kjørte hjem, var stengt. Den var kun åpen en gang 02.00 og en gang 05.00. Vi siktet oss inn på 05.00, og beregnet GOD tid. Man vet jo aldri. Vi kom oss i bilen og sa farvel til Hydranten nok en gang, ikke så veldig mye høyere i hatten enn den forrige. Sett bort ifra at vi da i hvert fall var ganske brisne. Paul Inge hadde første kjøreskift og jeg la meg til å sove bak. Klokken var ca. fire da jeg våknet av at vi smalt i autovernet først med fronten og så med halen mitt oppe på vidden. Paul Inge hadde mistet kontrollen på det glatte føret, og var ganske fortvilet. Vi så at det kun var "kosmetiske" skader, og konkluderte med at vi kunne kjøre videre.

Nå meldte et annet problem seg. Tunellen vi hadde hatt så god tid til, var nå i teorien umulig å rekke. Klokken 04.30 hadde vi ca 65 km igjen. You do the math. Vi bestemte oss for å prøve. Neste mulighet var 07.30! Magnus kjørte som en gud, og vi kom til tunellen 05.16. Da var vi for sen. Jeg forsøkte å gråte foran en som jobbet der, men det var ikke snakk om å slippe oss gjennom. Vi la (eller satt!) oss til å sove mens Magnus fortalte om sin frykt for klassiske norske skrekkfilmerscenarioer.

To timer senere åpnet tunellen og vi kjørte hjem. Relativt utslitte, men med moralen på topp. Galgenhumor er uvurderlig, og kan være ustyrtelig morsomt bare situasjon er absurd nok og man er tilstrekkelig overtrøtt. Vi kom til Bergen ca 10.00 og slapp trøtte bandmedlemmer av ved sine hjem.

Ja, hva skal man si om en slik tur? Jeg vet bare én ting: Det er så deilig å kjenne på at vi så til de grader er på samme side når det kommer til den viktigste tingen. Som så mange andre band, går vi gjennom de rareste og til tider mest krevende ting. For hva? Nei, penger var vi ikke i nærheten av å tjene på den turen (jf. betalingen). Men saken er den, at "for hva?" aldri er et spørsmål. Det hadde helt sikkert vært på sin plass å stille det, men jeg vet at det er ingen i den bilen, verken på utsiden eller på innsiden av seg selv som spør "for hva?". Vi vet alle hva vi sikter mot, og vi vet at det eneste vi kan gjøre er å lære av tingene vi erfarer og fortsette med fullt trøkk fremover. DEN følelsen av sikkerhet jeg har med meg selv og disse folkene, den kan ikke kjøpes for penger. Den er så god!

Til ære for Magnus (som alltid tar bilder av det) legger jeg ved noen bilder av pakking.