Svindel og fanteri

Hei!

Jeg begynner å komme litt inn i dette nå. Jeg hørte en sang på radioen her forleden med noen østlandske rappere. De sa noe sånt som "Så gå og blogg om det, din jævla bloggfitte!" Haha, da følte jeg meg litt truffet. Men jeg tror egentlig de snakker om sånne som skriver om graden av moteriktighet på loungen de hang på i helgen. Eller kanskje ikke. Eller det spiller vel egentlig ingen rolle.

Ja, siden sist har dere kanskje sett det bleke ansiktet mitt på forsiden av BA. Det var jo også noe! Jeg kan fortelle litt om hvordan det ble til det. Forrige mandag ble jeg oppringt av en litt rar mann som jeg først tenkte måtte være en selger. Men det kom frem at han ville tilby meg design av en ny hjemmeside gratis, i bytte mot at firmaet han jobbet for kunne ha den som eksempel i sin portefølje. Jeg synes tilbudet var kjempebra (for godt til å være sant, kanskje?) og var interessert. Det rare var at han var så pågående og pushet dealen veldig. Det reagerte jeg litt på. Jeg var opptatt akkurat da, og sa at jeg måtte ringe han tilbake. Da ble han veldig indignert. Jeg ringte han tilbake time senere og var fortsatt interessert. Her er noen av tingene han sa, som i etterkant er litt idiotisk at jeg trodde på. Men der og da var det ganske bra sydd sammen.

• De var Skandinavias største webdesignselskap.


• De hadde designet Kurt Nilsen sin hjemmeside.


• De hadde valgt ut ti aktører fra forskjellige bransjer, og jeg var en av dem.


• Han skulle ha listen med disse ti aktørene klar den samme ettermiddagen. (=tidspress)


• Han hadde fått tilsendt organisasjonsnummeret mitt fra hovedkontoret i Stockholm.


• Alle hadde sagt ja, utenom de fra byggebransjen. (haha!)

Jeg var interessert og forsikret meg flere ganger om at det ikke var noen haker eller kostnader jeg selv måtte besørge. Det var det ikke. Da vi var enige skulle han lese opp avtalen på telefonen, og jeg fikk beskjed om at skulle bekrefte der og da. Det syntes jeg var rart, og sa til han at jeg ville ha avtalen skriftlig. Det var veldig problematisk for han, og han ble fornærmet. Han sa ting som at "Så da er du ikke interessert, da. Jaja, hadet." I tillegg kom det plutselig opp at serverleien var på 19 kroner dagen, eller "en kaffekopp" som han sa. (Jeg betaler 1 krone nå.) Det blir 7000 kroner i året, det. Man måtte ha hjemmesiden på deres server i minst ett år, men kunne flytte den ved å sende brev minst tre måneder før det året var omme. Hvis man ikke gjorde det, ville abonnementet automatisk utvides med to (!) år.

Jeg syntes det var besynderlig (og typisk!) at han hadde ventet så lenge med denne utgiften, men syntes fremdeles det var en ok pris for en hjemmeside. Min er jo fin, men det hadde vært gøy med en som var litt fancy! Da fortsatte han den veldig offensive opplesningen av kontrakten, og ba meg om å bekrefte. Det ville jeg ikke, og jo mer han insisterte på at vi skulle ta det der og da, desto mer insisterte jeg på at jeg skulle få det skriftlig. Til slutt sa han at han måtte spørre sjefen sin om det var mulig å sende kontrakten til meg. Vi var litt sinte på hverandre, og la på.

Jeg løp rett på nett og googlet dem, og fant etter hvert drøssevis med advarsler og skrekkhistorier. Folk hadde sagt "ja" på telefonen, regningen kom kjapt, man fikk ikke hjemmesiden, siden var fucket, det gikk ikke an å få tak i dem, de "hadde ikke fått" oppsigelsesbrevet, etc. Og plutselig skylder du 20.000 og ender opp i forliksrådet, uten hjemmeside. Kult! På SVTs sider leste jeg at de sidene folk får, er masseprodusert i Bulgaria med gratis templates, og at de ofte ikke henger sammen og er generelt dårlige.

Han ringte meg kjapt tilbake og spurte om jeg hadde fått kontrakten på mail. Det hadde jeg, men jeg hadde også rukket å google dem. Jeg sa klart ifra om hva jeg syntes om det de drev på med, og takket "pent" nei. Han ble veldig snurt og sa det som det står i det svenske manuskriptet at de skal si hvis kunder konfronterer dem med det. "Du har jo lest kjipe ting om Telenor også, men du bryr deg vel ikke om det?" For et utrolig dårlig comeback, forresten. Når de først skal ha et nedskrevet!

Jeg var kjempesint og ganske skjelven etterpå. Det hadde vært så utrolig nære på at jeg sa ja. Det var bare tilfeldig at jeg ikke gjorde det, pluss at han var litt rar han mannen. Jeg skrev mail til BA i, og de var syntes det var interessant. Det kom ingen sak de neste dagene, og jeg tenkte for meg selv at redaktøren hadde satt en grense for hvor mange ganger de kan skrive om meg i løpet av et år. ...fair enough! Så fikk jeg plutselig melding imens jeg satt på bussen hjem fra Stavanger i går. "Grattis med HELE forsiden av BA, hehe!" og lignende. Jeg er veldig glad for at de trykket det. Folk skal ikke få holde på sånn uten at noen sier ifra. Jeg tenker på alle de som kom til å si "ja" der og da, og som sitter i saksen nå. Mamma sier at det heter "bondefangeri". Forresten: "Vanlige" mennesker har 14 dagers angrerett på alle kjøp. Enkeltmannsforetag gjelder ikke som mennesker, og står dermed uten rettigheter. Kudos til dem for at de fant det smutthullet! NOT. Så det var den opplevelsen. Neste "selskap" som ringer, treffer nok en litt mer skeptisk Josefin i andre enden.

En liten morsom historie til slutt! Min supertalentfulle lillesøster Jennifer har gått med på å synge sammen med meg på konserten på Lille 9. des. Det blir nå en konsert med meg og henne. Hun er veldig beskjeden på vegne av talentet sitt, og stikk motsatt av meg når det kommer til eksponering og oppmerksomhet! Hun gikk med på det hvis det ikke "ble noe styr eller mye snakk om det!" Jeg lovet henne at vi skulle holde det on the down low. Men i går ringte plutselig Dagbladet FREDAG til meg og sa "ja, vi ser du skal spille konsert på Lille, stemmer dette?" Jeg var først veldig glad for at de endelig ga tegn til at de vet om at jeg eksisterer, og så måtte jeg le da jeg tenkte på Jennifer og hva jeg hadde lovet henne. Jeg fortalte at dette var en litt spesiell konsert med min søster, og han spurte og spurte. Dette skulle komme i en spalte som forteller om en konsert på fredagskvelden. Jeg spurte om han var klar over at denne var på en onsdag, og det var han. Ingen problem! Vi la på, jeg lo og tenkte at dette må jeg holde hemmelig for Jennifer. Hennes debut skulle komme i Dagbladet. Ironisk! Jeg fikk mail ganske kjapt etterpå om at redaktøren hans hadde satt foten ned, og sa at det måtte være en konsert som var på selve fredagskvelden, så det ble ikke noe avisoppslag på lillesøster...i denne omgang. Jaja, det hadde vært morsomt, da!

Takk for nå!