Yo yo yo.
Jeg har ikke tenkt å bli en av dem som først får seg en blogg fordi det er så hipt, for så å klage og unnskylde seg over sin manglende aktivitet på bloggen. (Eller har jeg kanskje allerede gjort det i et tidligere innlegg?) Jeg er en sporadisk blogger, og slik må det være. For å være helt ærlig, så tenker jeg ofte på denne bloggen når noe helt spesielt skjer. Ikke når jeg kan skrive We-just-played-a-great-show-and-you-guys-were-such-an-amazing-audience-and-we're-releasing-this-and-that-and-we're-just-so-on-fire-right-now. Nei, jeg tenker at "dette vil jeg skrive om i bloggen" når jeg opplever at et eller annet utenom det vanlige er på gang.
Ja, så hva skjer da? Jo, akkurat nå sitter jeg foran en stor sexy mac og redigerer en video. Hvor? Reykjavik. Hvem sin mac? Ikke min! Hvilken video? En video som noen filmet i sted da jeg spilte konsert på et sted nede i byen som heter Reykjavik Backpackers. Jeg kom til Island i dag, etter noen dager i Oslo/London. Det var digg, men Island er også digg. Island har vært god mot meg denne vinteren, og viktig for meg. Jeg har vært her siden etter turneen vi gjorde i september, minus en del turer til Norge. Jeg har skrevet masse fine låter, jeg har levd et rolig liv, jobbet mye og hatt det godt.
Nå er tiden inne for noe annet. Jeg vet ikke akkurat hva, men jeg vet at det er på tide å pakke kofferten. Jeg sier takk og farvel til min elskede leilighet, det sinnsyke været og det åpne landskapet, og tar bort én av basene jeg har i livet mitt. Jeg trenger ikke ett fast hjem. Jeg prøver så godt jeg kan å være der jeg er, og det er veldig fint mesteparten av tiden. De neste månedene er fulle av gøye ting: Jeg skal være mer i Bergen, og jobbe i studio med Magnus og Kristian, jeg skal jobbe med elevene mine på Steinerskolen, i mars skal vi på turné med bandet (oh yeah) og i april skal jeg og Magnus til New York, og se om vi kan hore oss til noen kontakter for Bigstar Productions (I tillegg til at jeg aldri har vært på det kontinentet, så det blir heftig!).
Jeg leste et sted at ifølge statistikk, så er mennesker lykkeligst i tyveårene, på grunn av en sterk følelse av at man har muligheter, og friheten til å gripe dem. Ofte blir jeg litt irritert når jeg føler meg veldig lykkelig, fordi jeg kommer på den artikkelen og tenker "Ja, du stemmer helt med statistikken, Josefin. Du er i tyveårene, du (tror du) har mange muligheter og er fri - og derfor er du lykkelig." Men poenget er i hvert fall at jeg har en opplevelse av at tiden og mulighetene er på min side. Det er et fint paradoks å kjenne på, gjennom å ha blitt eldre - at jeg har bedre tid. Ikke på den bedagelige måten, men bare tid til å gjøre det jeg vil gjøre (god musikk, og å være god med folk) og troen på at jeg kan det. Da jeg var 19, sa en (viktig musikk-) mann til meg "Det viktigste jeg kan lære deg, er å tro på deg selv." Han lærte meg aldri det, men jeg lærte meg selv det gjennom de neste årene.
Folk som kjente meg på den tiden, vil kanskje innvende "men du var jo head-over-heels-crazy-about-your-self!", og det har de helt rett i. Men det er ikke det samme som å ha troen, og roen (og dermed tiden) til å gjøre det du tror er best. Jeg venter ikke på at Natt & Dag skal kåre meg til Norges store håp, eller at det endelig skal gå et lys opp for P3. Det oppleves ikke som avgjørende lenger, og det er så ubeskrivelig befriende. (Wow...høres dette bare sykt passiv-aggressivt-bittert ut? Det ikke ment sånn. Kors på halsen!) Og 2012 blir et år i dedikert til den følelsen.
Vi skal gi ut minst to låter her måned, noen ganger flere. Hvorfor ikke et godt gammaldags album? Fordi vi har hverken kunstneriske eller økonomiske insentiver til å gjøre det. Det er ingenting i den musikken vi lager på det nåværende tidspunkt, som tilsier at dette skal settes sammen til ett album. Jeg må bare må gå ut ifra at valget om å sette sanger sammen på et album, som oftest er et resultat av en kunstnerisk prosess (Ja, jeg vet; nå er jeg vel vitende naiv).
Vi tok et sted tilbake før jul, og spurte oss selv hva vi ville gjøre. Vi ville lage musikk, masse musikk, og vi ville dele den med folk. Og hvis det etter hvert var noen utvalgte låter som seilte opp som favoritter hos publikum og/eller hos oss, så ville vi undersøke muligheten for å sette dem sammen på et album, som vi kunne gi ut i fysisk og digitalt format. Slik oppstod ideen: 2012 - minst to låter ut hver måned, og så håpe på at behovet for et dream-team-album fra 2012 meldte seg ved slutten av året.
Jeg liker veldig godt ideen, og jeg er så glad for at vi tør å gjøre det! Der kommer den troen og roen inn igjen.
OK, nå er videoen ferdig redigert og opplastet. Håper dere liker den.
Sees ved neste korsvei.
God natt, og over og ut.
Jos e fin
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar